Beskatningens
begredelige historie
av
Vegard Martinsen
(Denne
artikkelen er tidligere publisert i Morgenbladet)
Skatt er et av
de spørsmål som opptar alle mennesker. Noen
ønsker at den skal være lavere enn den er, de
fleste vil at de som er mer velstående enn dem
selv skal beskattes hardere, nesten alle prøver
å gjøre sin egen skattebyrde så liten som
mulig på lovlig eller ulovlig vis, alle har hatt
kontakt med svart arbeid, osv. Politikk dreier
seg reellt sett nesten bare om skatt, og
politikeres posisjon bestemmes ofte av deres
stilling til spørsmål om skatt: for ikke lenge
siden ble både USAs president George Bush og
Storbrittanias statsminister Margaret Thatcher
kastet på grunn av deres standpunkter i
skattespørsmål.
Siden statens
oppgaver finansieres av skatt (dvs. penger tatt
fra befolkningen) eller inflasjon (dvs. trykking
av pengesedler for større beløp enn det det er
dekning for i gull, eller ved at mynter lages av
gull iblandet andre metaller), har skattenivået
stor betydning for omfanget av de oppgaver staten
påtar seg. (For enkelhets skyld lar jeg her
skatt betegne både direkte skatt, indirekte
skatt, inflasjon, toll, osv.) I vår tid er
statens oppgave i de vestlige land hovedsaklig
"velferd", mens i tidligere tider ble
skatteinntektene ofte brukt til å fremme kongens
prestisje (felttog, overdådige palasser, osv).
Det ville derfor
være naturlig å tro at spørsmål om skatt
skulle ha stor betydning i et fag som historie.
Men dersom man leser de historieverker som her i
landet er alment tilgjengelig (gymnaslærebøker,
Grimberg, verdenshistorier utgitt av Cappelen
eller Aschehoug), finner man at spørsmål om
skatt praktisk talt ikke er nevnt. Man finner
selvsagt en og annen fortelling om bondeopprør
når skattene ble for store, men disse
beretningene er ikke satt inn i noen større
sammenheng - de fremstår som isolerte hendelser
uten noen videre betydning.
En nylig (1993)
utkommet bok, For Good and Evil: The Impact
of Taxes on the Course of Civilization av
Charles Adams, gir et helt annet perspektiv på
skattens betydning for historiens utvikling. På
de over 500 sidene behandler Adams skattens
historie fra de tidligste tider: skattesystemene
i antikkens Hellas, i Romerriket, i det spanske
riket, i storhetstidens England, i Holland, i
Russland, i USA; han beskriver hvilke teknikker
ligningsfunksjonærer benytter når de
undersøker den enkeltes skatteforhold, han
beskriver skatteparadisenes vekst, han beskriver
skattesystemene i de fem tigre (Japan, Singapore,
Taiwan, Hong Kong, Sør-Korea). Og på basis av
sine omfattende undersøkelser fastslår Adams at
sivilisasjoner vokser og blomstrer når skattene
er lave, og forfaller og går til grunne når
høye skatter kveler produktiv virksomhet.
ROMERRIKET
Adams forteller
blant annet at en av hovedgrunnene til at islam
bredte seg så raskt i tiden fra år 632 til 750
- på denne tiden øket islams utbredelse raskere
enn noen annen religion noen gang har spredt seg
- var at de arabiske erobrere ikke krevet opp
skatt av dem som lot seg omvende til islam.
Kristne ble avkrevet høye skatter; de som lot
seg omvende ble ikke avkrevet skatt.
De områder
araberne erobret var tidligere for det meste
underlagt Rom. Roms sammenbrudd kom i en tid da
skattene var blitt høye, mens Roms storhetstid
falt sammen med en periode med lave skatter.
En av de
viktigste skrittene på veien til Roms
storhetstid var at Rom ca år 200 f.Kr. klarte å
erstatte det tradisjonelle handelssentrum Rhodos
med den romerske havnen Delos. Dette oppnådde de
ved å la handelsskip benytte havnen i Delos uten
å betale havneavgift. Selv om havneavgiften i
Rhodos kun var på 2%, førte dette i løpet av
bare ett år til at virksomheten i Rhodos sank
med 85%. Handelsmennene sviktet Rhodos og begynte
å benytte Delos, med alle de positive virkninger
for Delos den økede virksomheten førte med seg.
Men Roms
skattenivå var av mange ansett for å være for
høyt. Mithridates den Store, som var konge over
et lite landområde som nå ligger i Tyrkia,
ledet et opprør mot Rom, og dette opprøret fikk
stor oppslutning. Adams sier at hovedgrunnen var
at Mithridates lovet skattefrihet i fem år til
alle de byer som ville støtte ham. Den kjente
romerske generalen Sulla klarte å nedkjempe
Mithridates, og de som ikke betalte den skatt de
ble pålagt kunne henrettes. Dette førte til at
skattebetalerne ble meget samarbeidsvillige. Rom
ble allikevel plaget med flere slike opprør på
grunn av høye skatter, men klarte å nedkjempe
dem alle. Disse opprørene tok etterhvert i
hovedsak slutt, og Romerriket fikk en lang
periode med fred: Pax Romana. Dette var
høydepunktet i Roms storhetstid, fra ca 30 f.kr
til ca 180 e.kr.
Den fremste
keiseren i denne perioden var Augustus. Han
innførte et enkelt skattesystem, som også
skulle være uniformt over hele riket.
(Juleevangeliet forteller om Josef og Maria som
måtte reise til Bethlehem for å innskrives i
manntall; innskrivingen måtte foretaes på grunn
av etableringen av det nye skattesystemet.)
Årsaken til fredsperioden var at skattesystemet
ble oppfattet som rettferdig, og at endel av
inntektene ble brukt til oppgaver som kom alle
deler av riket til gode: veibygging, broer,
vannledninger, offentlige bygninger. Skatter ble
også ettergitt dersom f.eks. avlinger slo feil.
Rom hadde
påtatt seg store offentlige utgifter, og klarte
ikke å finansiere dette med skatteinntekter:
løsningen ble inflasjon. I år 210 var
sølvinnholdet i dinaren halvparten av den
opprinnelige, 60 år senere var sølvinnholdet
kun 5%. Det gikk som det måtte gå: et
fullstendig sammenbrudd. Uten en stabil
pengeverdi bryter alt økonomisk liv sammen.
DET SPANSKE RIKET
Det spanske rike
var et av de mektigste verden hadde sett. Karl 5.
(1500-1558) var konge ikke bare av Spania, men
over mye av Europa (bl.a. Nederland og deler av
Østerrike og Italia), og spanske
oppdagelsesreisende brakte mye av den nye verden
(dvs. Amerika) under den spanske trone. Den
viktigste skatten i Spania ble kalt
"alcabala", en 10% skatt på all handel
og annen overføring av eiendom. Adams skriver:
"Alcabalaen hadde en ødeleggende effekt på
produksjon og handel. De samme varene ble
beskattet hver gang de skiftet eier; de ble
altså beskattet flere ganger. Spanske varer ble
derfor priset ut av markedene både hjemme og
ute". (s.186) Kong Karls kostbare militære
eventyr førte til høye skatter, og flere ganger
endte opprør mot skattene i at skatteoppkrevere
ble lynsjet av sinte bønder. Karl innførte
hardere styre, og opprør var ikke lenger mulig.
Resultatet ble da at et stort antall mennesker
forlot Spania: "Flukten var ikke noen
kortvarig fenomen. År inn og år ut, over flere
tiår, forlot tusener på tusener av spanske
bønder og arbeidere Spania til fordel for
områder uten beskatning"... "Hverken
før eller siden har verden sett et slik opprør
mot høye skatter. Når denne perioden var over,
var Europas sterkeste makt lagt i ruiner".
(s.188)
Adams siterer en
av de fremste ekspertene på spansk historie:
"Spanias næringsliv ble kvalt av de mest
byrdefulle og kompliserte skattesystemer
menneskelig dårskap kan skape...Skattebetalerne
ble nedlesset av en enorm mengde ulike typer
skatt, og et nettverk av regler som skulle hindre
skatteunndragelser. Skattebetaleren ble
paralysert av en dødelig opphopning av
skattebyrder". (s.196)
ANEKDOTER
Adams kommer
også med endel opplysninger som setter kjente
skikkelser fra historien i et nytt perspektiv.
Alle vet at den sveitsiske mesterbueskytteren
Wilhelm Tell ble pålagt å skyte et eple ned fra
sin sønns hode. Adams forteller hvorfor: Tell
var leder for en gruppe som nektet å betale
skatt til de østerrikske skatteoppkreverne.
Straffen han ble pålagt var på skyte ned eplet.
På samme måte
har alle hørt om Lady Godiva som en gang på
1200-tallet red naken gjennom Coventry. Hvorfor?
Adams forteller at hun hadde forsøkt å overtale
sin mann Lord Godiva til å redusere de tunge
skattene han hadde pålagt innebyggerne i
Coventry. Han hadde svart at han var villig til
å gjøre det dersom hun red naken gjennom byen.
Et spørsmål
som mange har stillet seg er hvordan den spanske
hærføreren Cortes og hans få menn (kun 508) i
løpet av kort tid kunne erobre det store
Aztekerriket. Tidligere har historikerne forklart
dette med at aztekerne trodde spanierne var
guder, og derfor lot dem overta makten. Moderne
historikere avviser dette, forteller Adams.
Innbygerene i aztekerriket var misfornøyde med
de harde skattene de ble avkrevet:
"Aztekerne brukte terror og militærmakt for
å innkreve skatter ...". (s.200) De
misfornøyde skattebetalerne slo seg derfor
gladelig sammen med spanierne.
I boken kan vi
også finne den kjente historien om Kong Fredrik
den store av Preussen (1712-1786) og isklumpen: I
et regjeringsmøte spurte Fredrik sin
finansminister om hvorfor skatteinntektene var
så små selv om innbyggerne betalte så mye i
skatt. Finansministeren tok da en isklump, ga den
til ministeren som satt ved siden av seg og ba
ham sende den videre til nestemann - og slik
skulle det fortsette til klumpen nådde frem til
kongen. Når klumpen nådde frem til Fredrik var
det ingen is igjen, det eneste han fikk var en
våt hånd. Poenget var at mesteparten av
skatteinntektene forvinner i administrasjon og
byråkrati. Adams kommenterer lakonisk at det er
overraskende at Fredrik mottok så mye som en
våt hånd (s.211).
ALT KAN BESKATTES
Enhver norsk
skattebetaler vet at absolutt alt kan beskattes,
men den historiske person som var mest kreativ i
å finne på ting å beskatte var tsar Peter den
store av Russland (1672-1725). I tillegg til at
hver familie måtte betale skatt alt etter antall
familiemedlemmer, beskattet han "alle typer
mat, klær, hester, hatter, støvler, senger,
møller, fiskerier, bikuber, kjellere, piper,
vann og offentlige bad. Han beskattet fødsler,
ekteskapsinngåelser, begravelser, skjegg, de som
ikke var døpt, og de som ikke var medlemmer av
den russiske kirke. Den eneste skatt han ikke ila
var skatt for dødsfall. Det er vanskelig å
forstå hvorfor han ikke beskattet eiendommer og
arv. Alle varer som gikk inn eller ut av landet
ble beskattet. Det var stempelavgift på papir,
og kontrakter måtte skrives på en spesiell type
papir som ble solgt av myndighetene til latterlig
høye priser. Det var statlige monopoler på
salt, salt fisk, tobakk, og en rekke andre varer
som ble solgt til høye priser. Kort sagt, det
var et nærmest utenkelig antall skatter på alt
og alle." Adams tilføyer: "Denne
listen er langt fra fullstendig".(s.173)
Også i andre
land var skattemyndighetene kreative: I England
måtte man fra 1660 også betale skatt etter
antall ildsteder i sin bolig. Siden denne
ordningen medførte at ligningsfunksjonærer
måtte gå inn i folks hus for å kontrollere,
var dette en lite praktisk ordning. Den ble
derfor i 1698 erstattet av en skatt som ble ilagt
etter antall vinduer i boligen. Denne skatten
kunne naturlig nok beregnes fra utsiden. Aviser
ble beskattet etter antall sider, i Nederland ble
hus beskattet etter størrelsen på fasaden, osv.
Et poeng som de skatteglade som oftest overser,
er de forandringer i folks oppførsel nye
skatteregler alltid får: En skatt ilagt etter
antall vinduer, fører til at nye hus bygges med
færre vinduer. (Denne skatten var årsaken til
at arbeidere i industrialismens barndom bodde i
bygninger uten vinduer. Alle lærebøker i
historie forteller dette, men ingen nevner at
skattereglene var årsaken.) At aviser ble
beskattet etter antall sider førte til at
avisene ble laget med større sider, en tradisjon
som fortsetter den dag i dag. Og hvis man har
undret seg over hvorfor hus i Nederland er så
smale, vet man nå årsaken: de ble beskattet
etter størrelsen på fasaden.
LIGNINGSFUNKSJONÆRER
Boken forteller
også utallige historier om hvordan
ligningsfunksjonærer oppfører seg. Ikke bare
har ligningsvesenet større makt til å
undersøke enkeltindividers personlige forhold
enn det vanlige politiet, men ligningsvesenet
opptrer på vegne av "samfunnet", i
motsetning til politiet, som som oftest bare
opptrer på vegne av en enkeltperson som er ranet
eller overfalt. Derfor opptrer
ligningsfunksjonærer med større "moralsk
rett" enn politiet, og dette er er
hovedgrunnen til at ligningsfunksjonærer ofte
oppfører seg "mindre hensynsfullt" enn
alminnelig folkeskikk skulle tilsi. Adams gjengir
følgende sitat fra en tidligere ansatt i det
amerikanske ligningsvesenet, IRS: "Av alle
informasjons-samlende organisasjoner underlagt
alle verdens regjeringer i alle tider, må den
aller dyktigste være IRS. Denne
monster-organisasjonen samler mer informasjon om
flere mennesker, gjør det mer stillferdig og med
mindre oppmerksomhet enn noe annet
regjeringsorgan jeg vet om. Det er mulig at
Sovjet og Kina skryter av at de har bedre
organisasjoner enn IRS, men jeg tviler sterkt på
det. Ikke engang Gestapo var bedre enn IRS".
(s.389)
Også fra
Skandinavia finnes det eksempler på hvordan
ligningsfunksjonærer har oppført seg: Den
svenske regissøren Ingmar Bergman ble i 1976
hentet inn til avhør hos ligningsvesenet mens
han holdt prøver på et teaterstykke.
Ligningsfunksjonærenes oppførsel førte til at
Bergman måtte tilbringe flere dager på sykehus,
og meget snart forlot han Sverige. Dette skjedde
bare på grunn av en mistanke om
skatteunndragelser som senere viste seg ikke å
være berettiget. Også skuepillerinnen Bibi
Anderson har opplevet svenske
ligningsfunksjonærer: "De oppførte seg som
nazister". Boken inneholder langt flere
eksempler. (Jeg mener ikke å si med dette at
alle ligningsfunksjonærer oppfører seg slik. De
aller fleste er anstendige mennesker som gjør
sitt arbeid på en skikkelig og respektabel
måte. Mitt poeng er at med de regler som finnes
for hva ligningsvesenet har legal rett til å
gjøre, er det i ligningsvesenet en tendens til
at oppførsel av den nevnte typen kan forekomme.)
ADAMS' TESE
Adams tese, slik
den fremkommer i boken, er at perioder med lave
skatter er oppgangstider: Lave skatter fører til
investeringer og produktiv virksomhet, og dette
fører igjen til økende velstand. Når skattene
øker, fører dette nødvendigvis til redusert
produksjon, kreativitet benyttes i stor grad til
skatteunndragelse, langsiktige investeringer
stopper opp, begavede mennesker flytter til andre
områder med lavere skatt
("brain-drain"), og den alminnelige
velferd synker drastisk. Adams hemviser til en
rekke historisk eksempler som støtter opp om
tesen: Rommeriket, Nederlands og Spanias
storhetstid og fremveksten av det engelske
verdensherredlømme falt sammen med perioder med
lave skatter. De siste tiårs vekst i de fem
tigre faller på tilsvarende måte sammen med
lave skattesatser. Perioder med forfall faller
likeledes sammen med høye skatter: et typisk
eksempel fra den nære historie er England i
etterkrigstiden. Vår tid kommenterer Adams på
følgende måte: Det politikerne egentlig gjør
når de stadig vedtar større og større skatter,
er å skrive dødsdommen for det land de lever i.
Siden min
faglige bakgrunn ikke er historie, har jeg intet
faglig grunnlag for å tvile på Adams'
historiefremstilling. Men jeg vil allikevel
påpeke at Adams kun fokuserer på skatt som
årsak til vekst og forfall. Dette er antagelig
riktig av ham, siden hans tema er beskatningens
historie, men for min egen del vil jeg tilføye
at skattenivået ikke kan betraktes isolert fra
andre forhold i samfunnet. Jeg vil si det slik:
skattenivået er et mål på graden av frihet i
et samfunn. (Frihet er enkeltindividers rett til
selvbestemmelse.) I perioder med stor frihet er
skattene lave, og dette fører til innsats,
produktiv virksomhet, tillit til fremtiden og
dermed langsiktige investeringer. Resultatet er
vekst og økende velstand for alle. Perioder med
høy skatt har liten frihet og stor grad av
tvang, og dette fører uunngåelig til forfall
på alle områder med en synkende velstasnd som
uunngåelig resultat. Det fundamentale er altså
graden av frihet, og skattenivået er et mål på
dette.
De opplysninger
som Adams bringer burde være en del av den
ordinære historieundervisningen. Som nevnt er
mange av de opplysninger som finnes i denne boken
utelatt i nær sagt alle historiebøker som
retter seg mot ikke-fagfolk. Årsaken til at
dette er skjedd er opplagt: de som skriver
lærebøker deler de samme grunnholdninger som er
vanlige blant intellektuelle i vår tid; de
slutter opp om de marxistiske ideer og den
moralske basis som den bygger på: enhver har
rett til å leve på andre uansett egen innsats,
og enhver har plikt til å være med på å
forsørge andre. Denne morallæren heter
altruisme, og er ikke bare allment akseptert
idag, men er så dominerende at praktisk talt
ingen våger å utfordre den. Denne morallæren
medfører og legitimerer høye skatter, og så
lenge denne morallæren dominerer, vil vi ha
høye skatter og et samfunn i forfall. Redningen
er å forvise altrusimen og alle dens politiske
implikasjoner ikke bare til historiens
søppelhaug, men til et deponi for svært giftig
avfall.
FRIHET MEDFØRER FRIVILLIG SKATT
Eter mitt syn
bør alle mellommenneskelige forhold baseres på
frivillighet; tvang hører ikke hjemme i forhold
mellom siviliserte mennesker. Statens legitime
oppgaver - politi, rettsvesen og militærvesen -
bør finansieres ved frivillige bidrag. Det utall
av andre oppgaver som det offentlige nå har,
bør overtaes av private.
Jeg bør nevne at Adams - til tross for hans
grundige kjennskap til skattehistorien - ikke
deler dette synet. Adams ønsker at beskatning
skal skje med skattebetalernes samtykke, og med
dette mener han at skatteregler skal fastsettes
ved folkeavstemninger. Han mener altså at et
flertall skal kunne binde et mindretall - og
dette er intet annet enn flertallsdiktatur, som
ikke er forenlig med frihet.
En ordning med
frivillig skatt vil føre til at all form for
skatteunndragelse vil forsvinne, og den
uunngåelige sløsingen som nå forekommer vil
opphøre (sammelign Fredrik den Stores isklump).
Alle de nyttige oppgaver utover primæroppgavene
som det offentlige nå står for (skoler,
helsvesen, infrastruktur, o.l.) vil overtaes av
private, og vil da bli utført langt mer
effektivt en nå. Oppgaver som
distrikstutbygging, u-hjelp og
"utjamning" kan i et slikt fritt
samfunn bedrives av de som ønsker å kaste bort
sine egne penger, ikke som nå av personer som
kaster bort andres penger. Og de svake som
virkelig trenger hjelp vil alle anstendige
mennesker frivillig være med på å hjelpe.
Adams forteller
faktisk om et samfunn hvor skattsystemet var
nærmest identisk med det jeg skisserer her. Ikke
bare er det et tilfeldig samfunn, men den fremste
sivilisasjon verden har sett: antikkens Hellas.
Her var den tvungne skatten svært lav, mens
andre offentlig oppgaver: veier, broer,
idrettsarrangementer, ble finansiert med bidrag
fra velstående borgere. Det var riktignok et
sosialt press som gikk ut på at de velstående
var forpliktet til å finansiere slike oppgaver,
men i vår tid kan man investere i slike oppgaver
mot forventning om profitt; denne muligheten
fantes ikke i antikkens Hellas.
HVA NÅ?
Mennesket bør
altså få leve i frihet. En opplagt implikasjon
av dette er at det enkelte menneske selv som bør
disponere sin inntekt. Derfor bør som nevnt
finansieringen av de offentlige oppgaver være en
frivillig sak. Men hva gjør man idag i et land
hvor det offentlige grafser til seg over
halvparten av den inntekt man har?
Etter mitt syn
bør man aldri gå inn for forandringer
i skattesystemet. Skattesystemet er særdeles
komplisert, og enhver forandring får uventede
konsekvenser. Statssekretær i
finansdepartementet, Svein Harald Øygaard, viste
faglig innsikt da han bekreftet dette i
Aftenposten 7/4-1991: "Man vet egentlig
svært lite om virkningene av skattesystemet.
Faktum er at skatteomlegningene de siste tiårene
gjennomgående har hatt helt andre virkninger enn
planlagt". (Øygaards politiske innsikt er
ikke på sammme nivå, for å si det forsiktig.)
Uventede konsekvenser er som regel negative for
skattebetaleren. To eksempler: Ved innføringen
av MOMSen skulle direkte skatter reduseres - det
skjedde selvsagt ikke. Og det skulle være
unødvendig å gå i detaljer om den nylige
skattereformens delingsmodell.
Et viktig
element ved enhver form for investering er forutsigbarhet.
Enhver skattereform reduserer forutsigbarheten,
og vil derfor redusere mengden av investeringer,
og investeringer er nødvendige for økonomisk
fremskritt (dvs. øket velstand, redusert
arbeidsløshet osv.). Ved et stabilt skattesystem
vil en investor vite hva han har å holde seg
til, noe han ikke kan vite dersom det stadig
kommer forandringer i skattesystemet. Og,
selvsagt, en reduksjon i skattesatsene er alltid
velkommen. Derfor bør en politiker aldri gå inn
for reformer i skattesystemet, men kun for
reduksjoner i de gjeldende satsene. Dersom
flertallet tvinger igjennom viktige forandringer
i skattesystemet, kan en politiker tilhørende et
mindretall da si følgende når de uheldige
konsekvensene viser seg: "Jeg stemte imot
hele reformen".
KONKLUSJON
Vi bør se frem
til den tid da de fakta som Adams nevner blir en
integrert del av den vanlige
historieundervisningen, men dette vil ikke skje
før de tidligere nevnte dominerende holdninger
er forandret. Inntil da vil denne boken være et
uunnværlig supplement til de ordinære
historiebøker.
I kampen for
skattereduksjoner, som er en del av kampen for
frihet, er denne boken også helt uunnværlig.
Den inneholder et enorm mengde nyttige
opplysninger om hvor skadelig beskatning er, og
enhver frihetsforkjemper vil ha stor nytte av å
kjenne til disse.
Charles Adams: For Good and Evil: The Impact
of Taxes on the Course of Civilization,
Madison Books, New York 1993
© Vegard
Martinsen 1994
|