Kunst
& kitsch: to verdisystemer
av
Hanna Cecilie Skurdal
Definitions
are the guardians of rationaliy, the first line
of defence against the chaos of mental
disintegration.
Ayn Rand, The Romantic Manifesto
Det gode verdisystem
Ethvert individ
ikke bare har, men må ha en filosofi, og dermed
befinner det seg innunder et dominerende
verdisystem. Verdisystemene setter bestemte krav
og arbeidsinstrukser, og tar hele tiden sikte på
å erstatte den bestående slette
tilstand med noe bedre. Det filosofiske
grunnlaget for det verdisystem (og dermed de
verdisyn) som dominerer vår tids kultur, og som
med få unntak har dominert i hele historien,
finner man i den kollektivistisk-altruistiske
etikken med Gud, stat og samfunnets øvrige
institusjoner som overbærere. Grunnlaget for
verdens tilstand i dag er å finne i bestemte
filosofiske idéer som muliggjør disse
verdisystemenes eksistens, nemlig: Kants
filosofiske system, inkludert grenene metafysikk,
epistemologi, etikk, politikk og disses resultat:
estetikk. Estetikken måles ut fra en etisk
målestokk, og skaper det gode
resultat: kunsten. (Dette poenget legger også
kunstteoretikeren og filosofen Hermann Broch stor
vekt på i boken Kitsch og kunst fra 1933.)
Kunsten blir
styrt av strenge etiske regeler som er til det
gode for sitt verdisystem. God kunst underkaster
seg det etiske primat, og kan med rette uttrykke
det etiske i tiden: tendenskunsten. Denne
estetiske retningen innenfor kunsten ble adoptert
av den Kant-influerte filosofen Hegel. Han tar i
utgangspunkt i Weltgeist
(tidsånden), som har elementer fra filosofiene
til Fichte og Schelling. (Disse var også sterkt
influerte av Kant).
Dialektikken,
forandringens lov, er fremtidsplanen i kunsten.
Utviklingen streber bort fra det jordiske, det
som har vært; det som er synlig, definerbart og
rasjonelt det aristoteliske. Det streber
mot det absolutte mål; det irrasjonelle, som er
usynlig i sin uendelighet. I de verdisystem som
ligger til grunn, for eksempel for vitenskap og
kunst, så er den estetiske konkretisering av
systemets etiske streben foreldet i samme
øyeblikk den fullføres (Broch). Kunsten spiller
derfor en stor rolle i verdisystemet fordi
fremtiden er skjult under et mørke. Sikkerhet
blir frembragt av det synlige og skapte, i det
som har vært. Kunsten og dens verdisystem er
autonom, da det er en selvfølge at den må
forsvare sin renhet: Lart pour lart,
mot alle andre systemers stormløp og uforstand
(Broch).
Jo større
verdisystem, desto vanskeligere er det å
definere verdier på en rasjonell måte. De store
verdisystemer har vansker med å ha definerbarhet
som et viktig kriterium; da de ikke kan gi noen
rasjonelle verdimål til mennesket. Derfor gir
menneskene seg hen til de store systemers
dømmekrefter. Innenfor den autonome kunst og
dens verdisystem befinner skaperen av verkene
seg: kunstneren. Kunstneren setter sin lit til
kuratoriatet, elitegruppen bestående av
kunsthistorikere, kunstteoretikere,
kunstkritikere, kunstinstitusjoner, kunstmuseer
og kunstgallerier. Grunnlaget for kuratoriatet
finner man i Kant og Hegels filosofiske systemer.
Kants Kritikk av dømmekraften (1790) er som
bibelen å regne for dette kunstetablissementet.
La meg gi et innblikk i denne: I §§ 1, 32, 41
og 44 hevder han at det skal eksistere et øvre
sjikt av kunstteoretikere som har fått sin
genuin taste, den ekte gode smak,
gjennom kunnskap, som skal være komplementær og
berettiget til å dømme det estetiske. Følgelig
er dette et resultat av det etisk gode. I henhold
til §§ 2, 6 og 33 skal man dømme ut fra det
etisk gode som er til samfunnets beste (Odd
Nerdrum et.al.: On Kitsch). Her er det nødvendig
med det allmenngyldige, slik at alle skal kunne
få den samme opplevelsen av verket. Dette har
igjen sitt utspring fra de plikter og
tilrettelagte innsatser som samfunnet pålegger
oss. Begrepet pietisme virker innlysende å bruke
her, da Kant redegjør for belønning en
gang senere-prinsippet. Dette prinsippet
går som en rød tråd gjennom hele hans
filosofi. Belønning forstås som noe man får
fra Gud, stat og samfunn.
Kuratoriatets
genuin taste bedømmer altså kunsten
ut fra det platonsk-kantianske syn: en subjektiv,
universell estetisk skjønnhet. Det skjønne i
denne sammenheng er det som er skapt av naturen;
naturen skaper det skjønne, og naturen er igjen
skapt av Gud. Dette fører oss til den primære
utøveren i kunsten: kunstneren. Kunstneren
skaper med filosofisk utgangspunkt i Kants
trancendens og Hegels Weltgeist. De
er forut for sin tid, noe som støttes opp om at
kunstneren ikke vet hvordan eller hva som skaper
deres verk. Jeg vet ikke hvorfor eller
hvordan jeg lager det jeg lager, det er bare noe
som kommer, er et kjent sitat fra
kunstnere. Komponisten Gustav Mahler sa det slik:
Det er ikke jeg som velger musikken. Det er
musikken som velger meg. Her har vi § 46
fra Kritikk av dømmekraften, hvor kunstneren som
skaper tidens estetiske riktige effekt; er geniet
som skaper innenfor sitt autonome lart
pour lart. Geniet er som en gud som
får overnaturlige krefter, som sammen med Weltgeist
foretar en skapelse av kunst de ikke kan
forklare. Innenfor den aristoteliske
filosofitradisjon kan dette betraktes som en
aktør som ikke er seg bevisst sin egen
eksistens. Som mye annet innen Kants filosofi
hviler også § 46 på Platons idélære: Idéene
kan vanskelig fattes og forstås, men er dog de
dominerende styringsinstrukser i tilværelsen.
Kunstneren skal
arbeide godt i henhold til sitt verdisystem, ikke
skjønt. Det å skape kunst skal derfor ikke
være en yrkesmessig profesjon. Da det er for å
tjene penger, og dette er mindreverdig.
Kunstneren arbeider godt kun ut i fra at det er
en god og reell verdi i seg selv. (Jmf. § 43).
Fra ca. 1790 og
frem til i dag har begrepene kunst
inkludert vår tids modernistiske kunst og
kunstner eksistert med den helt spesielle
betydning som Immanuel Kant gav dem. Kunstneren
skaper i kraft av sitt geni og Weltgeist.
Kuratoriatet har den genuin taste og
bestemmer hva som er skjønnhet; og dermed den
etterfølgende allmenne kategoriserende smak, som
skal tilfalle hele samfunnet.
Det onde verdisystem
I verdisystemer
finner vi også det vi kaller imitasjonssystemer.
Innenfor kunstens verdisystem er dette kitsch.
Kitsch ble først konstatert som det ondes pol i
kunstens verdisystem av Hermann Broch. Dette
forklarer at kitsch har et tyngre estetisk
fundament enn masseprodusert skrap
som kitsch forbindes med i dag.
For kunsten er
kitsch det samme som anti-krist er for
kristendommen. Kitsch er som nevnt noe som
utarter seg som en negativ pol i forhold til
kunstens autonome lart pour lart.
Her er det et estetisk krav som tar utgangspunkt
i det som har vært, med andre ord fortidens og
dens teknikker. De transporterer dette videre til
et verdimål, for kunsten et falskt verdimål; en
anti-krist, en bærer av det onde. Kitschens
anti-etiske krav griper dogmatisk inn
i det opprinnelige systemets utvikling, og dens
autonome frihet. Dette forklarer hvorfor vi ikke
har mesterverk med fortidens teknikker (som ble
brukt av for eksempel Vermeer, Rembrandt og
Caravaggio) i våre gallerier i dag. Kitsch blir
neglisjert av den årsak at den ikke kan vurderes
ut fra kunstens estetiske målestokk; dette fordi
den er etisk ond (Broch).
Hvorfor er
kitsch ond? Fordi den er en definert fiende av
samfunnets dominerende verdisystem. Med andre ord
samsvarer ikke kitschens verdisystem med den
platonsk-kantianske filosofitradisjon. Den er
heller ikke i takt med Hegels Weltgeist,
da kitschen retter seg tilbake til fortidens
teknikker og de tidløse, grunnleggende og
allmenngyldige problemer og verdier i den
menneskelige tilværelse; med oppmerksomheten
rettet kun mot individet og dets eksistens.
Kitschens verdisystem må dog sies å være i
tråd med den aristoteliske filosofitradisjon.
Broch formulerer det slik: Kitsch viser
verden slik den virkelig er, eller i det minste
burde være.
Kitschsystemet
består av enkeltindividet og dets reelle
interesser, dvs. ikke av det transcendente. Dette
gjør det mulig å angi et rasjonelt verdimål.
Kitschprodusentene skaper kun ut i fra egne
metafysiske verdier, med et godt håndverk basert
på full bevissthet over egen eksistens.
Håndverket har sitt utspring fra en høy
bevissthet (teknisk briljans), samt de
metafysiske verdier som fremviser et fundamentalt
rasjonelt eksistensgrunnlag hos individet:
kitschprodusenten.
Kunstneren
skaper (det de hevder er) godt, kitschprodusenten
skaper skjønt. Skjønt ut i fra skjønnhet med
tidløse kvaliteter og forherligelse av
mennesket. Kunstneren må konkretisere
verdisystemet i sin uavslutthet, i deres levende
utvikling: Hvordan forholdene virkelig er. Mens
kitschprodusenten på sin side skaper og
projiserer menneskene slik de kunne være og
burde være, og slik de selv ønsker å være.
Kitsch vil jeg således hevde hører hjemme i den
aristoteliske filosofitradisjon. Kunst hører
helt åpenbart hjemme i den platonske
filosofitradisjon.
Menneskelige
handlinger og deres resultat er verdier (eller
ikke-verdier) innenfor det bestemte verdiområde
(Broch). Som nevnt tidligere representerer kitsch
etisk ondskap i henhold til det
platonske-kantianske filosofisyn. Sett fra et
aristotelisk ståsted må kitsch anses som etisk
god.
Objektivismen & kitsch
Objektivismen,
det radikale filosofiske system skapt av Ayn
Rand, er fullt ut aristotelisk. Faktisk mer
aristotelisk en Aristoteless egen filosofi.
Det er den eneste komplette og konsistente
filosofiske fullbyrdelse av de vestlige
verdier som har eksistert. Det vil si det
eneste filosofiske system som forfekter fornuft,
rasjonell egoisme, individualisme og
laissez-faire kapitalisme. Tradisjonen begynte
med antikkens fremste tenker, Aristoteles, og ble
fullbyrdet i moderne tid av Ayn Rand.
Objektivismen er
et sekulært livssyn som identifiserer de
prinsippene et menneske må tenke og handle i
samsvar med for å kunne leve et godt liv.
Metafysikk:
Objektivismens utgangspunkt er at virkeligheten,
den ytre verden, eksisterer uavhengig av
menneskets, eller noen annens, bevissthet;
uavhengig av enhver observatørs kunnskap, tro,
følelser, ønsker eller behov. Alle ting er det
de er, A er A, og bevissthetens oppgave er å
oppfatte virkeligheten ikke å skape den.
Objektivismen forkaster derfor enhver tro på det
overnaturlige, og enhver påstand om at individer
eller grupper skaper sin egen virkelighet.
Epistemologi:
Objektivismen hevder videre at man kan stole på
sansene, og at logikkens lover gjelder med
absolutt gyldighet. Det finnes ingenting som er
stengt for den menneskelige erkjennelsesevne.
Fornuften tier aldri. Å være objektiv vil si å
trekke logiske konklusjoner basert på
sanseinformasjon. Med denne metoden oppnår man
sikker kunnskap om virkeligheten. Ytterligere
informasjon om hvordan man gjør dette, finner
man i den objektivistiske kunnskapsteori.
Objektivismen forkaster enhver form for
mystisisme (overbevisningen om at kunnskap er et
resultat av åpenbaring), og den forkaster
skeptisisme (overbevisningen om at kunnskap er
umulig og ingen kan være sikre på noe).
Menneskesyn:
Objektivismen hevder at mennesket av natur er et
rasjonelt vesen, d.v.s. født med en kapasitet
til og et eksistensielt behov for
å tenke fornuftig. Fornuften, som er menneskets
eneste vei til kunnskap, er vårt mest
grunnleggende overlevelsesredskap. Men mennesket
bruker ikke fornuften automatisk. Dette må
villes. Objektivismen hevder at mennesket har fri
vilje, og forkaster derfor enhver form for
determinisme, overbevisningen om at mennesket er
et hjelpløst offer for krefter utenfor dets
kontroll (slik som Gud, onde ånder, stjernetegn,
skjebne, oppdragelse, gener, kjønn eller
økonomiske forhold). Mennesket skaper sin
personlige identitet gjennom sine frie valg, og
er av natur et suverent vesen.
Etikk:
Objektivismens etiske system er avledet, på
logisk vis, fra observasjoner av hva som er
menneskets og virkelighetens natur. Dette gjør
at det er objektivt hva som er godt og ondt. Rett
og galt er reduserbart til et spørsmål om
fakta, og er derfor fornuftens, og ikke
følelsenes domene. Av den grunn forkaster
Objektivismen subjektivisme, som er
overbevisningen om at alle moralske
forestillinger er basert på ubegrunnete meninger
og tilfeldige følelser. Objektivismen hevder at
mennesket ethvert menneske er et
mål i seg selv, og ikke et middel for andres
mål. Enhver må leve for sin egen skyld, uten å
ofre seg selv for andre, eller ofre andre for seg
selv. Et menneskes høyeste verdi er dets eget
liv, og hensikten med livet er å oppnå egen
lykke. Objektivismen forkaster derfor enhver form
for altruisme, overbevisningen om at det gode er
å ofre sine egne interesser for andre
uansett om andre betyr staten, rasen,
samfunnet, de svake/syke/fattige, familien, Gud,
dyrene, plantene eller atmosfæren. Den fremste
dyd, i henhold til Objektivismen, er å leve et
produktivt liv med ens egen, uavhengige,
rasjonelle vurderingsevne som ens eneste
veiledning til handling.
Politikk: Det
følger fra den Objektivistiske etikk at alle
mellommenneskelige forhold må være basert på
frivillighet. Det grunnleggende prinsipp for all
samhandling med andre mennesker er derfor at
ingen, verken individer eller grupper, har rett
til å tiltvinge seg verdier fra andre, verken
med vold, trusler eller svindel. Mennesker må
behandle hverandre som handelspartnere, og bytte
likt mot likt. Det eneste samfunnsystemet som
forbyr bruk av tvang i mellommenneskelige forhold
er kapitalismen. Kapitalisme er et system basert
på anerkjennelsen av individers rettigheter,
inkludert privat eiendomsrett, hvor statens
eneste rettmessige funksjon er å beskytte
individer fra andres bruk av tvang. Objektivismen
forkaster enhver form for kollektivisme (kravet
om at individet må underkaste seg fellesskapets
vilje), samt overbevisningen om at det er statens
oppgave å regulere økonomien og omfordele
rikdom.
Estetikk:
Objektivismen inkluderer også estetikk, den
grenen av filosofien som omhandler kunstens natur
og funksjon i menneskets liv. I strid med dagens
utbredte oppfatning hevder Objektivismen at ikke
alt som blir utgitt for å være kunst, virkelig
er det. Det er en psyko-epistemologisk årsak til
at mennesket reagerer emosjonelt på kunstverk og
som gir oss et kognitivt behov for kunst. For at
et kunstverk skal tilfredstille dette behovet,
må det oppfylle visse betingelser. Disse er
objektive, og bestemt av visse egenskaper ved den
menneskelige bevissthet. Kunstneriske
produkter som ikke oppfyller disse betingelsene
er ikke kunst, men søppel.
I det følgende
vil jeg forsøke å vise og argumentere for at
kitsch kan ses på som den estetikk som er i
samsvar med Objektivismen. Siden Objektivismen er
et lukket filosofisk system, er det ikke min
intensjon på noen som helst måte å hevde at
Objektivismens estetikk er kitsch. Min
observasjon må ses på som et forslag til
supplement til den delen av Rands filosofi som er
minst kjent og minst belyst: estetikken.
Kitschens
verdisystem tar utgangspunkt i en hyllest til
livet, og dermed en flukt fra døden og mørke.
Kitsch kan sies å ta det irrasjonelle; mennesket
i kunsten, og forsøker å gjøre det rasjonelt.
Flukten er til noe evig, vakkert og
skjønt; det vil si en dyptgående hengivelse til
verdier, til det høyeste og beste, til det
idéelle. Man føres tilbake til roten til livet.
Dette gjør kitschprodusenten i form av et valg
(bruk av fornuften) som ytrer en vilje. Ved bruk
av sitt intellekt og valg av verdier skaper han
noe som retter seg kun mot individet og dets
eksistens her på jorden.
Alt som kan
kalles verdier tar dypest sett sikte på å
overvinne døden, og følgelig å
oppheve den: Døden er båret av
menneskets vilje. Ethvert rasjonelt menneske tar
avstand fra alt som er bærer av død og mørke,
men henvender seg direkte til livet og lyset.
Bæreren av liv og lys i denne kontekst uttrykkes
ved følelser.
Kitsch skal
vekke følelser, mens kunsten skal belære. De
verker en kitschprodusent skaper er et resultat
av hans sense of life, for å bruke
Ayn Rands uttrykk. Dette er en sum følelser,
slik at individer i opplevelsen av et kitschverk
kan føle så realistisk som mulig; styrke,
glede, drama, tragedie, sorg, sensualitet,
sentimentalitet og kjærlighet. Disse
følelsesaspektene gir opphav til refleksjoner av
typen: Slik kunne eller burde mitt liv ha
vært, eller slik burde det ikke
være. Slik vil jeg være,
eller slik vil jeg ikke være. Kitsch
fremmer følelser som gjenspeiler og har sitt
opphav hos individets vilje. Viljen har igjen
sitt opphav hos fornuften. Det å like et
kitschverk er en personlig følelse, og ikke en
kuratoriatisk/kantiansk følelse av hva man skal
like. Dette samsvarer med Objektivismens
estetiske teori slik Ayn Rand legger den frem i
boken The Romantic Manifesto.
Kunst er en
selektiv gjenskapning av virkeligheten i
overensstemmelse med kunstnerens metafysiske
verdivurderinger (Ayn Rand: The Romantic
Manifesto). Ut fra analysen over av kunst og
kitsch, virker det mer naturlig å omtale kitsch
som en selektiv gjenskapning av virkeligheten i
overensstemmelse med kitschprodusentens
fundamentale verdivurderinger. Kitsch tar
utgangspunkt i produsentens bevissthet,
metafysiske verdier, og vedkommendes
grunnleggende moral. Er viljen betinget av
fornuften så har man presise verdier. Hva som er
med i et kitschverk forteller hva
kitschprodusenten anser som viktig ved
tilværelsen og det han utelater forteller
hva han anser som uviktig. Kitschprodusenten er
en aktør som er seg bevisst sin egen eksistens.
Gjennom det han produserer viser han kanskje
dette klarest av alle.
Kitschprodusenten
betrakter objektet, og gjengir det med dets
naturlige skjønnhet ved bruk av høy teknisk
ferdighet (håndverket). Kitschverket er helt
bevisst utført og formidler av innhold det ekte
ved individet, og med kreativitet, fantasi og
drama. Temaene skal helst ikke henspille på
faktiske hendelser. Verkene innbefattes av
tidløse kvaliteter og en glorifisering av
individets vilje. Karakterene kan være underveis
mot et mål og/eller befinne seg i situasjoner
hvor de må kjempe for sine valgte verdier.
Kitsch er fremstillingen av et bestemt tidløst
vakkert objekt eller fenomen. Det kan for
eksempel være en vakker solnedgang eller
fremstillingen av det vakre, edle og idéelle ved
mennesket mennesket på sitt beste. Den
sansbare og objektive virkelighet er kitschens
utgangspunkt. Det er med basis i denne at
kitschprodusenten foretar de verdivurderinger som
han siden velger å fremstille. Ikke en verden
bestående av irrasjonalitet, overnaturlige
åpenbaringer, mystikk og selvoppofrelse, som man
finner i Platons, Kants og Hegels filosofiske
systemer.
I kitschens
verdisystem står kitschprodusenten mye sterkere
som skaper av sine verk, enn kunstneren innenfor
kunstens verdisystem. Kunstneren får som nevnt
sin kunstneriske erkjennelse fra kuratoriatet.
Kitschprodusenten derimot får sin erkjennelse
gjennom hva han velger å presentere og hvordan
han presenterer det. Hva han velger gjenspeiler
som kjent hans grunnleggende verdisyn.
Nøkkelbegrepet her, som er av objektivistisk
herkomst, vil jeg hevde er psyko-epistemologi: og
det er det som muliggjør en gradering av et
kitschverk.
Psyko-epistemologi
vil i denne kontekst si hvordan kitschprodusenten
integrerer sin kognisjon av bevisstheten, det vil
si sin betrakting og forståelse av
virkeligheten. Kitschprodusenten viser
virkeligheten mer ekte og realistisk, med sin
figurative visuelle fremstilling av et objekt,
enn kunstneren. Den mest talentfulle og
rasjonelle kitschprodusent gir med sin enorme
kraft av psyko-epistemologi en klarhet og teknikk
som levelig-gjør, fremhever og forherliger
menneskets eksistens. Et godt håndtverk er som
en tidløs verdi å regne. Har produsenten dette,
fremviser han en kompleks teknisk briljans ingen
kunstner er i nærheten av å besitte. Jo bedre
håndverk, desto høyere bevissthet. Verker av
denne typen faller inn under graderingen høy
kitsch.
Integrasjonen i
menneskets bevissthet er den
psyko-epistemologiske nøkkel til fornuft (Rand:
The Romantic Manifesto). Med kitschens
verdisystem og et objektivistisk filosofisk
fundament, kan kitsch fungere som en
psyko-epistemologisk balsam for mennesket. Kitsch
viser med sin fremragenhet at mennesket
eksisterer som et rasjonelt vesen. Kunstens
verdisystem foretar en forvrenging og
ødeleggelse (dekonstruksjon) av virkeligheten,
dette fører dermed til en disintegrasjon av
menneskets sinn (fornuft). I kitschens
verdisystem kan ikke dekonstruksjon av
virkeligheten forekomme, da det vil bety en
disintegrasjon av menneskets sinn, og dermed
ødeleggelse av fornuften. Sinnet vår
rasjonelle tenkeevne er menneskets
grunnleggende overlevelsesredskap, på samme
måte som vingene er fuglens. Kitsch er en
avvisning av alt som er negativt for mennesket.
Kitsch er en flukt fra døden, ikke til den.
Kitschprodusenten
bruker menneskets eksistens som den moralske
standard som ligger til grunn for de verdier han
velger å presentere og konkretisere i sine
verker. Menneskene som fremmer en personlig
følelse av å se eller høre disse verkene
føler en tilknytning i henhold til uttrykket
sense of life. Dette begrepet, som
nevnt henspiller det på en sum følelser samt
menneskets dypeste verdier, presiseres og utdypes
ytterligere av Ayn Rand som personlighet.
Kitsch er en
kommunikator til sine tilskuere på to
hovedtrinn: Trinn en utgjøres av fornuften, da
de bevisste tilskuere ved bruk av sin
psyko-epistemologiske integrering blir grepet av
sitt møte med håndtverket. Trinn to utgjøres
av følelser. Dette er et naturlig resultat av
trinn en. Følelsenes sterke effekt er den
største gaven kitschprodusenten gir sine
tilskuere. Hos det bevisste menneske er det bruk
av fornuften som leder til opplevelsen og
forståelsen av et kitschverk; følelsene er det
naturlige resultat.
Som vi har sett
bedømmes kunst ut fra kuratoriatets verdisystem.
I kitschsystemet skal det finne sted en objektiv
bedømming. Ayn Rand har i sine estetiske teorier
lagt grunnlaget for hvordan en slik objektiv
bedømming skal foregå. Jeg vil nå forsøke å
utdype den med utgangspunkt i kitsch.
Kritikerne
behøver ikke å like kitschprodusenten og hans
verdier. Ja, de kan være uenig med ham både
filosofisk og politisk, og de kan kanskje ikke
fordra ham ut fra personlige uoverensstemmelser,
men dette må ikke berøre kritikken slik at
kritikeren med dette som grunnlag kan avgjøre om
kitschverket er av høy eller lav kvalitet.
Kritikeren skal besitte den unike evnen til å
kunne vurdere og bedømme et kitschverk
objektivt. Hva er det så en kritiker skal
vurdere for å komme frem til en objektiv
bedømmelse? Jo, utførelsen av verket, det vil
si den tekniske innsikten som kitschprodusenten
besitter (håndtverket). Dess høyere teknisk
innsikt, dess mer klarhet, og dermed bedre
skildringer og fremstillinger av mennesket. En
slik objektivitet viser oss også samtidig hvor
mye hardt (eller mindre hardt) arbeid som er lagt
ned i verket. Graderingen av teknisk innsikt
rangerer kitschprodusenten ut fra hvilket nivå
han befinner seg på. Høykitsch fremstiller
naturen så realistisk som overhode mulig og
mennesket på sitt mest idéelle. Her fremstilles
for eksempel et inderlig lys, glødende myk hud
eller fremhevelsen av de karaktertrekk og dyder
som utgjør en helt.
Grunnlaget for
Objektivismen er de metafysiske aksiomene
eksistensen eksisterer, A er A, og eksistens er
identitet, identifisering er bevissthet. Ut fra
min teoretiske analyse kan kitsch ses på som det
estetiske resultat av dette filosofiske
grunnsynet.
De visuelle
abstrakte elementer i kitschprodusentens arbeide
utgjør temaet i hans verk. Temaet viser dypest
sett hans grunnleggende syn på livet, mennesket
og dets eksistens. Hva som er av viktighet for
ham fremstilles i et bevisst syn på hvordan
livet kunne være og burde være. Temaene kan
således utspille seg i form av kjærlighet,
kamp, sorg, glede, tragedie, sentimentalitet,
grøss etc. Med andre ord: tidløse kvaliteter
som innebærer det å være menneske.
Kitschverket
forteller en historie som kan være med å danne
grunnlaget for en vilje hos mennesket. Vilje til
hva? Vilje til å eksistere, og føle at man
eksisterer. Da virker historien som en veileder
mot noe bedre. Temaet kan gi tilskueren glede i
form av personlige følelser som for eksempel kan
være med å styrke hans eksistens, eller rett og
slett gi ham følelsen av at han virkelig lever.
Karakterene i
verkene kan være i kamp mot ett mål, eller i en
kamp om verdier. Karakterene er der mennesket
burde være: i sin opphevede glans, eller
omringet av ingen verdikonflikter overhode.
Fremstillingen av karakterene tar avstand fra
Gud, mystikk, samfunn og institusjonelle regler
og moral; igjen influert av Immanuel Kant. Ingen
offisiell statsideologi, struktur og politiske
fremstillinger. Ingen ironi, og da heller ingen
skeptisisme til livet; da kitsch henvender seg
direkte til skjønnheten og sannheten hos
mennesket. A er A. De lar sine karakterer få sin
fortjente flukt til en tilværelse der de kan
leve rasjonelt ut i fra sine verdier. Enhver
konflikt er en konflikt ut i fra moral og
verdier. Temaet er som nevnt av tidløse,
universelle kvaliteter av menneskets eksistens.
Kitschprodusenten har verdier de vil ha og
beholde, og dyden; evnen til å mestre kitsch, er
middelet de bruker for å få eller for å
beholde disse verdier. Verdiene de gir sine
tilskuere er så enkelt som: eksistens eller ikke
eksistens. Det rasjonelle og fornuftige mennesket
tar ansvar for sitt liv og sier: eksistensen
eksisterer.
Kitschprodusenten
er et mål i seg selv. Middelet og målet er det
samme. Middelet, i vår kontekst: mestring av ett
komplekst teknisk håndtverk, drama og fantasi,
og målet som da følgelig er skapt av middelet:
ett fremragende mesterverk av kitsch. Fornuften
og bevisstheten bringer tilskueren til
kitschprodusentens middel; og resultatet er
gleden av både kitschprodusent og tilskuer.
Kitschprodusenten får selvfølelsen av
mestringen, og tilskueren deler den
følelsesmessige tilstand med kitschprodusenten;
gjennom kitschverket.
Kitsch er som
nevnt å anse som en flukt fra døden. Denne
flukten må forstås som det som er til det beste
for menneskets liv her på jorden. Dette
forklarer at kitsch ikke er i tråd med den mest
utbredte oppfatningen av romantikken, da den
innebærer en flukt til religion, mystikk og det
overnaturlige. Kitsch tilhører heller ikke den
klassiske skole hvor det legges et sett med
bestemte formregler til grunn for skapelsen av et
verk. Menneskets frie vilje og kreativitet er
kilden til kitsch, med den fundamentale likheten
som knytter kitshprodusentene sammen: stor
teknisk innsikt (godt håndtverk). Kitsch er et
resultat av menneskets integrering av
bevisstheten, det vil si den psyko-epistemolgiske
integrasjon som medfører en rasjonell
erkjennelse og forståelse av livet og
virkeligheten.
Det er viktig å
merke seg at sense of life ikke
inngår som en del av den objektive bedømmingen
av et kitschverk. Sense of life er
som kjærlighet: kompleks av følelser og dermed
vanskelig å forstå. En kitschprodusent som har
dyp forståelse av sin sense of life
kjenner sin personlighet, og har integrert sine
metafysiske verdier kognitivt. Summen av
følelser kan kun forstsås når de er analysert,
identifisert og sjekket konseptuelt (Rand: The
Romantic Manifesto). Følelsene matcher da
individets forståelse av virkeligheten og hans
rasjonelle dømmekraft.
Kitschens verdisystem innenfor det
Objektivistiske filosofiske system
I det
metafysiske og epistemologiske, finner vi basisen
for det psyko-epistemologiske i
kitschprodusenten. Kitschprodusenten er seg høyt
bevisst og viser sine metafysiske verdier av
menneskets eksistens. Epistemologisk sett
benytter de sin tenkeevne og sin fornuft også
på håndtverket, som er et resultat av hardt
arbeid. Utspringet; mesterverkene, kommer kun ut
i fra kilden: kitschprodusenten. Ikke noen andre
eller noe annet, kun kitschprodusenten og hans
arbeide. I henhold til etikken, er
kitschprodusenten, som er ett rasjonelt individ,
bevisst på sine dyder og verdier. De tre
fundamentale verdier i denne kontekst er: å
skape og beholde sine verdier, å beherske et
komplekst håndverk og dets teknikker for å
fremstille menneskets eksistens. Resultatet er en
selvfølelse som et resultat av å kunne beherske
fortidens teknikker, samt en evne til å ha drama
og fantasi alt dette er med i skapelsen av
et kitschverk.
I dagens
økonomiske system er kunstlivet gjennomdirigert
av det offentlige. Laissez-faire kapitalisme er
det sosiale system der kitschprodusentene har
full frihet til å skape her er det intet
offentlig apparat som godkjenner hva som er
akseptabel kunst/kitsch. Kitschens verdisystem
innbefatter ikke ideologier av platonsk-kantiansk
infrastruktur, siden disse bygger på feil moral,
på kollektivet og demokratiet, og ut i fra det
gode verdisystem i kunsten. Kitschen, vil jeg
hevde, eksisterer under to filosofiske systemer:
Aristoteles og Objektivismen.
Kitschprodusenten
skaper ut i fra sin vilje til skjønnhet, en
skjønnhet som er menneskets eksistens. Det er
hans metafysiske verdier; hans syn på livet,
hans beherskelse av sine dyder og verdier:
talentet. Ingen struktur av noen art skal
infiltrere seg med kitschprodusenten; han blir
ikke dømt av nasjonale-, rasemessige, politiske,
eller religiøse verdier; han blir kun dømt ut i
fra tidløse kvaliteter som menneskets eksistens,
drama, tragedie, fantasi, som er reflektert i
håndverk og teknikk.
Innunder den
siste grenen; estetikk, vil jeg påpeke at Ayn
Rand brukte sitt begrep Romantic Realist
med rette. Jeg håper dog at min fremstilling så
langt viser hvilket begrep som er det som har
best teoretisk overbygning.
Den delen av
romantikken hun foretrekker er den som er
influert av Aristoteles og kapitalismen. Under
det opprørske 1700-tallet sprang det ut en
kapitalisme i etterkant av den industrielle
revolusjon, og da var det en aristotelisk sense
of life blant menneskene i vesten, men det
var også et sterkt filosofisk preg av Platon og
Kant. Dette var årsaken til at kapitalismen
etter hvert forsvant, det fantes ikke noe
rasjonelt filosofisk grunnlag for den.
Objektivismen er det eneste filosofiske forsvaret
av kapitalismen som finnes, og således det
eneste som kan sikre kapitalismens eksistens.
Immanuel Kants Kritikk av dømmekraften influerte
romantikken utrolig sterkt, ved å hevde at
skjønnhet er å tjene moral og smak. Moralen er
som kjent altruisme og kollektivisme. Dette
skjedde på slutten av det syttende århundre og
begynnelsen av det attende. Det var omkring disse
tider at Frederich Schiller ga ut bøker basert
på Immanuel Kants Kritikk av dømmekraften.
Dette ble med tiden spredd inn i de
intellektuelle sfærer, og i tråd med Habermas
tilhørighet i Kant, var dette et tungt og
fundamentalt veiskille innenfor estetikkens
verden (Odd Nerdrum et.al.: On kitsch).
Et meget viktig
element i denne sammenheng er at den så til de
grader Kant-influerte romantikken vurderte verker
i henhold til §§ 46, 49 og 50 i Kritkk av
dømmekraften som fine art by the genius.
Hermann Broch skildrer romantikken ut i fra en
platonsk-kantiansk vinkel; og hevder da at falt
man ned fra geninivået i romantikken, falt man
rett ned i kitschen. Siden Objektivismen ikke
skal ha noe platonsk eller kantiansk innslag,
burde Objektivismen ha kitsch som sin estetiske
gren.
Ayn Rand
favoriserer den delen av romantikken der
individet står fritt, og hvor the artist
skapte kun ut i fra eksistensen til mennesket og
forhøyelse av individet og dets vilje. De skapte
ikke ut i fra Gud, mystikk eller noen politisk
ideologi. Kapitalisme var det sosiale system som
gjorde dette mulig. Dessverre vendte de fleste
intellektuelle seg vekk fra kapitalismen da de
anså den som ensbetydende med materialisme. Man
så ikke at kapitalismen var det eneste som
garanterte menneskets intellektuelle så vel som
økonomiske frihet.
Enkelte gjorde
opprør i navnet til den individuelle artists
frihet; med andre ord: et opprør mot den
klassiske skole, som innholdt strenge regler for
hvordan man skulle lage et kunstverk. Opprørstider
er kitschtider (Broch). The artists
slapp endelig unna kirken, staten, monarkiet
etc., men var verken fornuftige eller rasjonelle,
og var helt ville i et mylder av uidentifiserbare
følelser.
De som hadde
sterk vilje til å skape menneskets eksistens som
noe vakkert, omtaler Ayn Rand som en
vilje-orientert skole; på grunn av kamp for sine
verdier og høye krav til teknisk standard. Hun
rangerer romantikken; den delen hun favoriserer;
i følgende: top rank og da nedover
på lower rank; dess bedre teknikk,
drama og fantasi; desto høyere ranking. Ayn
Rands roman Atlas Shrugged er et litterært
mesterverk av høy kitsch. Hun skildrer
karakterene i konflikter med verdier og moral:
helter, heltinner, kamp og flukt fra døden. De
flykter fra samfunnet som ikke fortjener dem; til
Galts Gulch. Høysang og Kildens utspring
kan også sees som kitschromaner. Innenfor
maleriet er Odd Nerdrums siste bilder innenfor
denne ranking høy kitsch.
Videre ut i fra
andre halvdel av 1800 tallet, ble romantikken
influert av Schopenhauer og Schelling; så kom
naturalismen bare sterkere og sterkere. I 1914
var det helt slutt på individualisme som en
dominerende holdning, og etter annen verdenskrig
var det kun et minimum av romantiske elementer
igjen. Da var resultatet moderne kunst, med
utspring fra sitt frø fra 1900 tallet og den da
dominerende infrastruktur. Dette skaper en
altruistisk, kollektivistisk og velvillig
velferdsstat. Frøet ble sådd av Immanuel Kant,
og ga vekst til kategorien romantikken,
impresjonisme og til vår tids eksisterende
moderne kunst.
Den minoritet
som holdt på sin vilje mot Immanuel Kant, den
politiske ideologi og struktur, monarki,
samfunnet og kollektivismen, som skapte
eksistensen som vakker og skjønn; var
kitschprodusenter, ikke romanticists.
I tradisjonell
kunstteori hevdes at romantikken er dominert av
følelser. For Ayn Rand er følelser som kjent
ikke noe primært. Følelser er resultater av
verdivalg, og det er disse verdivalgene som er
primære. Dette synet kan bidra til å gi kitsch
en rasjonell filosofisk begrunnelse for de
følelser den fremmer hos mennesket.
I henhold til
romantic realist må følgende
nevnes: I The Romantic Manifesto tar en realist
utgangspunkt i det som er virkeligheten; jorden
her og nå; og at realiteten er det som kan
observeres og som må tas i betraktning. Det er
da individet og dets eksistens som er
virkeligheten, ikke som nevnt en flukt i ideenes
verden til Platon, Kant og Hegel. Da hun
plasserer menneskene der de burde være, her og
nå på denne jord; i virkeligheten, tar hun de
til slutt med til der de fortjener og leve, der
det Objektivistiske filosofiske system er
akseptert, der individene kan leve rasjonelt og
fredelig ut i fra rasjonelle verdier. Galts
Gulch er et slikt sted. Enhver etterlengtet
verden er skjønn, og det er roten til kitschen
(Broch).
Den
menneskeskapte del av dagens virkelighet,
samfunnet, er ikke preget av Objektivismen. Det
har da en platonsk-kantiansk infrastruktur, dette
gjelder hele den vestlige verden, og vi ser at
innflydelsen til denne filosofien øker, og blir
også mer fremtredende og synlig i resten av
verden. Dette er derfor Ayn Rand skildrer sine
verk med moralske konflikter med det
platonsk-kantianske system; og tar med helter og
heltinner til deres etterlengtede verden, vekk
fra alle konflikter med stat, religion og
samfunn. Akkurat slik gjør kitschprodusenten
det. Ut i fra Ayn Rands verdier, er den for henne
skjønn; og slik skjønnhet føler også
kitschprodusenten når han eller hun forhøyer
menneskets eksistens i sin strålende
diamantglans: i evigheten.
Kitsch i praksis
Hva er kitsch i
malerier, litteratur, skulpturer, musikk og
arkitektur? Teoretisk har vi sett at
utgangspunktet er kitschprodusentens ego. Han
mestrer godt håndverk og teknikker, og dette er
forutsetningen for tilegnelsen av en egen
personlig stil. Verkene uttrykker ofte en veldig
kreativitet og dramatikk. Til sammen utgjør
dette kitschprodusentens selvfølelse. De
tidløse, grunnleggende og allmenngyldige
problemer og verdier han formidler og
dramatiserer, fremmer personlige følelser hos
individet, som styrker tilskuerens eksistens.
Verkene blir
til; med utspring fra individet, og ikke med noe
som helst berøring fra religioner, Stat,
samfunn, og kantianske institusjoner som skal ha
innvirkning på hvordan verkene skal bli
presentert. I dag bærer alle skoler preg av
Immanuel Kant, unntakene er kun enkelte private
læremestre. Denne situasjon begrunnes i
politiske struktur og trosbegjær i den vestlige
verden.
Camp
(ironisk fremstilling av menneskets eksistens)
blir ofte oppfattet som kitsch. Dette er feil
siden det ikke finnes ironi i kitsch. Som Odd
Nerdrum sier det om camp: Den ler
først, og krever at publikum skal le.
Masseproduksjon av byster av Elvis og Marilyn
Monroe er suvenirer. Reproduksjoner av verker er
kitsch, da dette viser kitschens mentalitet.
Dette kan være vakkert, men er ikke høy kitsch.
I den kommersielle underholdningsindustrien, som
for eksempel i en del Hollywood filmer og
populærlitteratur, eksisterer det mye kitsch, da
disse må spille på følelser for å få
suksess. Enkelte detektivserier er å anse som
kitsch. Den første James Bond-filmen var høy
kitsch, men Bond ble mer og mer parodiert i de
senere filmene. Mye populær musikk er kitsch.
Mange verker av Beethoven, Brahms og Tschaikovsky
kan anses som kitsch. Mange operaer og operetter
er kitsch. Odd Nerdrum og enkelte av hans elever
skaper kitsch. Deler av den romantiske litteratur
kan inneholde kitsch. Mye orkesteral filmmusikk
er kitsch. Mange figurative skulpturer er kitsch.
Oppsummering
Jeg har med
dette essayet forsøkt å vise at kitsch har et
tyngre estetisk fundament enn det de fleste er
klar over. Det kitsch mangler er et fullstendig
filosofisk forsvar for sitt estetiske syn.
Objektivismen ser ut til å være det filosofiske
system som kan gi et slikt forsvar.
Desintegreres
din bevissthet i opplevelsen og forståelsen av
et verk er det et kunstverk. Integreres den
derimot, er det kitsch. Så enkelt kan det sies.
Som Odd Nerdrum sier: Som vi har lært å
forakte kroppen vår, er vi opplært til å
forakte kitsch.
Med mine ord
sverger jeg ved min bevissthet og min eksistens
at aldri før har mennesket trengt kitsch så
inderlig som i dag. Vi har behov for å glede oss
over livet og individenes uendelige muligheter.
Og individene er heltene og heltinnene: Du og
jeg.
Kunst & kitsch: To verdisystemer Copyright ©
2002 Hanna Cecilie Skurdal
Sammendraget om
Objektivismen er hentet fra Bergen Objektivist
Forenings hjemmeside, www.objektivist.com. Copyright © 2001 BOF.
|