Immanuel
Kants innflydelse
av
Vegard Martinsen
(Et foredrag
holdt i FSO 28/10 1997.)
Det
Objektivistiske syn er at det er fundamentale
filosofiske ideer som styrer historien. Gode
ideer har gode resultater, og dårlige ideer har
negative resultater. Dagens tilstand er
forårsaket av dårlige ideer, og den moderne
formuleringen av disse dårlige ideene stammer
fra en mann: Immanuel Kant.
Kant preger alt
intellektuelt liv idag. For Objektivister er
derfor Kant hovedfienden, og Ayn Rand har
beskrevet ham som historiens ondeste menneske.
Historiens ondeste menneske. Dette er en meget
sterk påstand.
Men kan det
være grunnlag for en slik påstand? Kant gjorde
aldri noen fortred. Han levde hele sitt liv som
akademiker i sin hjemby Køningsberg. Han skrev
sine bøker, han ga sine forelesninger. Han
regnes som tilhenger av demokrati, frihandel,
rettsstat. Han var ikke diktator, han var ikke
morder, tyv eller overfallsmann. Hvordan kan man
beskrive ham - og ikke sosialistdiktatorer som
Hitler, Stalin, Mao eller Pol Pot som historiens
ondeste menneske?
Dersom man
undertrykker eller i verste fall dreper en annen,
fredelig person, så er man ond. Men den som
lærer opp folk til å adlyde f.eks. Hitler når
han befaler folk å undertrykke eller å ta livet
av andre mennesker, den som gjør det nærmest
umulig for folk flest å stå imot en slik ordre,
den som har gjort det nærmest umulig å
argumentere imot Hitler - må ikke han også
være ond? Selvsagt er han det. For å ta
eksempler fra vårt århundre: gangstere som
Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot er i vårt århundre
ikke forblitt gangstere, de er blitt politiske
ledere med titalls millioner av mennesker under
seg. Gangstere har eksistert til alle tider, men
i vårt århundre er de blitt
ikke-kontroversielle politiske ledere med
diplomatiske forbindelser med demokratier, med
representasjon i FN - hvordan har dette kunnet
skje? Disse har begått massemord, ikke bare med
støtte i store deler av sine respektive
befolkninger, men også - utrolig nok - med
støtte fra intellektuelle i andre land. Hvordan
har dette kunnet skje?
Det som ifølge
Objektivismen styrer verdens utvikling er altså
filosofi: fundamentale filosofiske ideer som er
akseptert i befolkningen i et land bestemmer den
politiske utvikling i landet. De var de
filosofiske grunnideene som var akseptert av
befolkningene i Tyskland og Russland som
muliggjorde at Hitler og Stalin fikk makt og
kunne foreta massemord.
Hvem var
ansvarlig for disse grunnideene? Hvem ga disse
ideene en form og en begrunnelse som var slik at
de ble akseptert? Hvem la grunnlaget for at
Hitler og Stalin kunne utrydde millioner av
mennesker? Det var Immanuel Kant.
For her og nå
å knytte Kant til nazismen: Adolf Eichmann
(mannen som organiserte transporten av jøder til
konsentrasjonsleirene) erklærte under rettssaken
i Israel - han flyktet fra Tyskland til
Sør-Amerika etter krigen, og ble kidnappet av
Israelske agenter i Argentina i 1960 - at han var
kantianer, og at han, når han sendte jøder til
Auschwitz, kun gjorde sin plikt. Det er altså en
direkte sammenheng mellom Kant og nazismen.
Eichman gjorde
sin plikt. La oss definere plikt: en plikt er den
moralske nødvendighet å utføre visse
handlinger uten annen begrunnelse enn å adlyde
en høyere autoritet, uten hensyn til noe
personlig mål, motiv, ønske eller interesse.
(Dette er Ayn Rands definisjon.) Denne
definisjonen er i fullt samsvar med den vanlige
bruk av ordet plikt i sammenhenger som
verneplikt, borgerplikt, skatteplikt. (Men man
må ikke forveksle plikt med forpliktelse - en
forpliktelse er noe man frivillig påtar seg: man
er forpliktet til å overholde en avtale man har
inngått.)
Nå håper jeg
at dere ser hvor vi vil hen. Stalin og Hitler var
selvsagt onde - men den som skapte det kulturelle
og filosofiske klima som gjorde at disse kom til
makten og kunne regjere over millioner av
mennesker - han var også ond. I det følgende
skal jeg begrunne dette.
Jeg skal først
fremstille visse hovedpunkter ved Kants filsofi
så plausibelt jeg kan - og deretter skal jeg
kritisere den, og påvise at den er årsaken til
vårt århundres elendighet, ikke bare
sosialismens massemord, men også vår tids
umoral, hedonisme, holdningsløshet, kynisme,
osv.
PERSONEN IMMANUEL KANT
Noen ord om
personen Kant (1724-1804) - dette er relevant for
temaet, som er Kants filosofi. Han var et
ordensmenneske - han stod opp hver morgen klokken
fem, tjeneren hadde fått streng beskjed om å
få ham opp uansett hvor søvning han skulle
være. Han gikk sine turer til faste tider, og
folk kunne stille klokken etter ham. (Eneste gang
han ikke gikk tur til fast tid var mens han leste
Rousseaus "Emile".) "Hvis en saks
eller pennkniv hadde forskjøvet seg aldri så
lite på skrivebordet så de pekte i en annen
retning enn vanlig, eller om en stol var blitt
flyttet til et annet sted i værelset, ble han
rastløs og ute av humør" (Weichsedel:
"Filosofenes verden", s.202). Han bodde
hele sitt liv i Kønigsberg (nå Kaliningrad), et
dynamisk senter med et rikt kommersielt og
intellektuelt liv, men han var lommekjent i flere
storbyer, blant annet London. Hvordan? Han
studerte kart. (Det er tydelig at det han var
opptatt av var modeller, ikke virkeligheten.)
En gang mens han
var meget gammel ble han besøkt av sin lege.
Kant var da meget syk og hadde store smerter når
han beveget seg, men når legen kom, reiste han
seg opp - han mente at man hadde plikt til å
reise seg opp når legen kom (Jones:
"History of Western Philosophy" Bind 4,
s.80). Her illustreres et for Kant viktig etisk
prinsipp, som jeg kommer tilbake til.
I 1794 fikk Kant
beskjed fra kong Fredrik Wilhelm II om at hans
(Kants) synspunkter om kristendommen undergravet
kongens landsfaderlige hensikter, og han ble bedt
om ikke å uttale seg om emnet. Kant lovte som
"Deres Majestens mest tro undersått"
å avholde seg fra å uttale seg om religion i
forelesninger eller skrifter - det var jo en
plikt å adlyde kongen.
Han ble
historiens mest innflydelsesrike
kunst-teoretiker, man han var overhodet ikke
interessert i kunst. Han hadde intet forhold til
bildende kunst, det eneste maleri i hans
leilighet var et portrett av Rousseau, som han
var en stor beundrer av.
I "Critique
of Pure Reason" utelater han eksempler, selv
om dette vil gjøre det lettere å forstå hans
teoretiske modell - eksempler er undødvendig for
den seriøse student, sier han (Kemp Smith, CPR,
s.13). Det sies at CPR inneholder kun ett
eksempel, men jeg tror dette er feil. Det
korrekte antall eksempler er visstnok tre. CPR er
forøvrig meget vanskelig tilgjengelig, den er
skrevet i typisk kansellistil, med lange og
innviklede setninger. Noen av dem strekker seg
over flere boksider.
METAFYSIKK
Så over til en
meget kort fremstilling av Kants filosofi.
Hvordan kan vi vite at virkeligheten er slik den
ser ut for oss? Vanlig eksempel for å illustrere
dette: tenk deg av vi har på oss et par briller
med blått glass. Da vil alt se blått ut. Ikke
fordi det er blått, men fordi vi bærer disse
blå brillene. (Dette eksemplet er selvsagt ikke
Kants eget - han likte ikke eksempler - men
brukes av flere, f.eks. Bertrand Russell i
"A History of Western Philosophy" for
å forklare Kants syn.).
Det kan således
hende, mener Kant, at vårt sanseapparat er slik
at vi får en ukorrekt gjengivelse av det som er
omkring oss. Det kan hende at sanseapparatet
forvrenger det som er omkring oss og gir et
"farvet" bilde av virkeligheten. Vi kan
derfor aldri vite hvordan virkeligheten egentlig
er, vi kan bare vite hvordan virkeligheten ser ut
for oss. Vi kan ikke kjenne "Ding an
sich", men kun "Ding fur mich".
Vår "anskuelse er liksom blind"
(Bjelke/Dege: "Den europeiske
filosofi", Universitetsforlaget 1970,
s.122).
Kants metafysikk
er derfor tom: vi kan ikke vite noe om
virkeligheten. Noen ganger sier han at
virkeligheten forårsaker våre sanseinntrykk,
andre ganger sier han det motsatte. Han er ikke
konsekvent her. Men hans syn er at vi kan ikke
vite noe om virkeligheten slik den virkelig er,
vi kan bare vite hvordan virkeligheten ser ut for
oss.
EPISTEMOLOGI
Den verden som
virkelig eksisterer kaller Kant den nomenuelle
verden. Den verden vi opplever kalles den
fenomenuelle verden.
Videre finnes
det ifølge Kant kunnskap som ikke springer ut
fra erfaring: et vanlig eksempel er å si at en
kule kan ikke være både svart over det hele og
hvit over det hele. Empiriske undersøkelser er
ikke nødvendige for å konstatere at utsagn av
denne typen er sanne - de er sanne a priori -
før erfaringen. Å benekte dem fører til en
direkte selvmotsigelse.
En annen type
sanne utsagn er av denne typen: katter føder
levde unger, ender legger egg. Hvis det hadde
vært motsatt ville det ikke vært noen
selvmotsigelse. Utsagn av denne typen er sanne,
men det kunne vært annerledes - disse utsagnene
finner vi ut om er sanne eller ikke ved empiriske
undersøkelser. Disse utsagnene, sier Kant, er
sanne a posteriori - etter erfaringen.
Kants
epistemologi har også en inndeling av sanne
utsagn i syntetiske og analytiske: Hvis jeg sier
at "en ungkar er en ugift mann", og
"en ungkar har to armer", er begge
utsagnene sanne, men det er to ulike typer
sannhet. Det første utsagnet er sant fordi man
kan avgjøre dette kun ved å se på de ordene
som inngår i utsagnet: siden en ungkar er
definert som en ugift mann, er dette utsagnet det
samme som: en ugift mann er en ugift mann. Et
slikt utsagn er det Kant kaller analytisk. Men
det andre utsagnet: en ugift mann har to armer -
for å konstatere om dette utsagnet er sant, må
vi se på (det vi opplever som) virkeligheten.
Slike utsagn sier Kant er syntetiske.
Kant har nå
fire mulige kategorier for sanne utsagn: alle
kombinasjoner av apriori og aposteriori,
syntetisk og analytisk.
Poeng her:
Logikk er analytisk a priori - og logikk sier
derfor ikke noe om virkeligheten. Så logikk har
ikke lenger noe med empirisk sannhet
(overensstemmelse med virkeigheten) å gjøre.
Men det finnes allikevel ifølge Kant, og i
motsetning til Hume, sikker, universell,
nødvendig viten om (det vi opplever som)
virkelighten: f.eks. Newtons lover. Skeptikeren
Hume, som Kant ønsket å gjenndrive, hadde
benektet dette. Men grunnen til at det finnes
sikker, nødvendig universell viten, er ikke
fordo virkeligheten er lovmessig, men fordi vår
bevissthet inneholder endel strukturer eller
mekanismen (kategorier) som ordner våre
sanseinntrykk slik at virkeligheten ser lovmessig
ut for oss. Det vi opplever som virkeligheten er
noe som ordner seg etter hvordan vår bevissthet
er innrettet. Jones oppsummerer dette slik:
"...the principle of causality is necessary
true, but the source of its necessity is in the
structure of our minds" (Jones, Bind 4,
s.48).
Tidligere hadde
oppfatningen vært at vår kunnskap og våre
oppfatninger er basert på en uavhengig
virkelighet. Nå, etter Kant, blir oppfatningen
slik: (det vi opplever som) virkeligheten
innretter seg etter oss. Kants egne ord (oversatt
til engelsk): "Hitherto it has been assumed
that all our knowledge must conform to
objects...But this has ended in failure....
We...may therefore have more success...if we
suppose that objects must conform to
knowledge" (CPR, s.22). Før: kunnskap
tilpasses objektene, nå: objektene tilpasses
kunnskapen. Kant kaller selv dette for en
kopernikansk revolusjon: Før Kopernikus var
oppfatningen at solen beveget seg omkring jorden,
etter Kopernikus var synet det motsatte: Jorden
beveger seg omkring solen. Det Kant gjorde var å
snu opp-ned på den tidligere oppfatningen om
sammenhengen mellom kunnskap og virkelighet.
Fornuften kan
bare gi kunnskap om den fenomenuelle verden, det
vi opplever. Fornuften er derfor «begrenset».
For virkelig å ha kunnskap om de viktige ting -
f.eks. etikk - må vi bruke andre
erkjennelseformer. Kant sier: "I have found
it necessary to deny knowledge and make room for
faith" (CPR, s.29).
Kants Fornuft er
dog ikke den samme som den aristoteliske fornuft.
(Det aristoteliske syn på fornuften er at
fornuften er evnen mennesket har til å
systematisere det som blir observert.) Kant mente
at han - med fornuften - hadde bevist både at
universet har en begynnelse i tid, og at det er
uendelig i tid. Dette er en selvmotsigelse og
selvmotsigelser kan ikke forekomme, og Kant
tolker dette dithen at det er fornuften det er
noe i veien med, ikke hans anvendelse av den.
Kant sier blant annet av denne grunn at fornuften
må kritiseres (Kants filosofi omtales gjerne som
den kritiske filosofi, og tre av han hovedverker
heter "Kritikk av...".) Fornuften
inneholder ifølge Kant Ideer, og en slik Ide er
"a concept of Reason whose object can be met
with nowhere in experience" (Caygill:
"A Kant Dictionary", s.236, fra Kants
"Logic"). Altså: Foruften inneholder
forestillinger som ikke er basert på
observasjon. Dette har blant annet medført
resonnementer av følgende type: siden så mange
tror på Gud (gjennom historien, i ulike
kulturer), så må Gud finnes - selv om Guds
eksistens hverken kan observeres eller utledes av
det som observeres, dvs. ikke kan begrunnes
rasjonelt. Om Guds eksistens sier Kant selv at
"det er en absolutt nødvendighet å
overbevise seg om at Gud eksisterer, men å
bevise det er ikke så nødvendig"
("Dictionary", s.215). At "Gud,
frihet [fri vilje] og udødelighet" finnes
er ifølge Kant sannheter, men disse sannhetene
kan ikke begrunnes med Fornuften.
Siden man ikke
kan ha kunnskap om den egentlige virkelighet, den
nomenuelle verden, blir objektivitet umulig
(objektivitet forutsetter et uavhengig objekt, og
er en vurdering av dette som er tro mot
objektet). Men Kant selv åpner ikke direkte for
individuell subjektivisme, han sier at alle
mennesker har samme type sanseapparat, og derfor
blir det slik at alle mennesker har samme
opplevelse av virkeligheten. Objektivitet
erstattes derfor av inter-subjektivitet. Og dette
er ikke annet enn enighet.
ETIKK
Noen ord om
Kants etikk: han sier at man ikke kan vite noe om
konskvenser av handlinger: Hvis jeg gir 100 kr
til en tigger, og han så kjøper en pistol og
dreper noen - da vil enkelte hevde at jeg til en
viss grad er medskyldig. Men min INTENSJON var
ikke å medvirke til et drap - jeg bør derfor
ikke være medskyldig, moralsk sett. Kriteriet
for vurdering av moralske handlinger er ifølge
Kant derfor ikke konsekvensene av handlingen, men
intensjonen bak handlingen. Dette kalles selvsagt
en intensjonsetikk - eller en sinnelagsetikk.
Kant sier at den gode vilje "er det høyeste
av alle goder og forutsetningen for alle andre
goder" (Jones, Bind 4, s.71). Om
konsekvenser? Kant avviser "å kalle vår
vilje for god fordi dens handlinger har de og de
konsekvenser...følgene av handlinger er
tilfeldige. Vi kan ikke ha herredømme over
disse, og kan derfor heller ikke gjøres moralsk
ansvarlig" (Bjelke/Dege, s.129)
Man skulle tro
at man når man skal utarbeide en etikk så
begynner man med å se på virkeligheten, ved å
observere eksempler, og så se på hvilke
handlinger som medførte ønskede/gode
konsekvenser. Ikke Kant. Han mener at dette vil
ødelegger all moral som sådan: "Nor could
anything be more fatal to morality than that we
should wish to derive it from examples"
("Fundamental Principles of the Metaphysic
of Morals", Prometheus Books 1987, s.36).
Videre: "A
good will is good not because of what it performs
or effects, not by its aptness for the attainment
of some proposed end, but simply by virtue of the
volition, that is, as a good in itself..."
(FMM, s.18). "Thus, the moral worth of an
action does not lie in the effect expected from
it..." (FMM, s.26). Man skal praktisere den
rette moralen "without any end or advantage
to be gained by it..." (fra FMM, sitert i
The Objectivist, s.1093).
Tidligere var
det ikke uvanlig å hevde at man skulle
praktisere den rette moralen for å bli lykkelig.
Kants syn er et annet: "The more a
cultivated reason applies itself with deliberate
purpose to the enjoyment of life and happiness,
so much the more does the man fail of true
satisfaction" (FMM, s.20). Så lykke, eller
gode konsekvenser, er ifølge Kant irrelevant for
etiske normer. Og om å ha lykke som mål for
etikken sier Kant: "the principle of private
happiness ...is the most objectionable,
.....because it undermines and destroys its
sublimity" (FMM, s.72). Han sier også:
"If eudaimonism (lykke) is adopted as the
principle...the consequence is the quiet death of
all morality" ("Metaphysical Elements
of Ethics", Great Books, s.366). Lykke og
moral har altså ifølge Kant intet med hverandre
å gjøre.
Hva kan da en
etikk bestå av? Kant forsøker så å finne en
regel, en maxime, som setter kriterier for rett
og galt. Kant har antagelig observert mennesker
som har det gøy - overfladiske mennesker som
fester og drikker og nyter livet - det er opplagt
for Kant at denslags handlinger ikke kan være
moralske. Disse menneskene er etter Kants syn
lykkelige, men de er ikke moralske. Heller ikke
er de moralske de som hjelper de svake fordi det
gir dem prestisje, posisjon, ære.
Det Kantianske
syn er altså at det ikke er moralsk å gjøre
sitt beste for selv å leve lykkelig. La oss ta
med enda et sitat som bekrefter denne
fremstillingen av Kant: "Egenkjærligheten
er riktignok ikke alltid kriminell, ifølge Kant,
men den er kilden til alt ondt"
(Comte-Sponville: "Liten avhandling om store
dyder", Gyldendal 1997, s.58) Hva er det da
som er moralsk? Kant gir følgende eksempel: tenk
deg en filantrop som på grunn av egen sorg o.l.
mister alle ønsker om å hjelpe andre - men han
fortsetter allikevel fordi det er hans plikt:
"Then first has his action true moral
worth" (FMM, s.23). Å hjelpe andre i stor
grad - selv ikke dette har moralsk verdi for
Kant. Det som har verdi er å gjøre sin plikt
fordi det er ens plikt. Akkurat den samme
handlingen utført med ønske om gode
konsekvenser som begrunnelse er ikke moralsk.
Kants eksempel igjen: en ærlig handelsmann
(f.eks. en som ikke lurer sine kunder på vekten
og som gir tilbake riktige vekslepenger) er ikke
moralsk hvis hans ærlighet er egoistisk
begrunnet: hans forretning tjener jo på at han
er ærlig, og derfor er slike handlinger ikke
moralske.
Det som er
moralsk ifølge Kant er å gjøre sin plikt,
fordi det er ens plikt. Man skal gjøre sin plikt
av respekt for den moralske loven, ikke fordi man
har et ønske om å oppnå konskevensene av
handlingen, men fordi det er ens plikt. Det er
altså ikke slik at goder er plikter. Det er slik
at det som er plikter - utledet uavhengig av
konsekvenser - det skal man gjøre, uansett
konsekvenser. Om det har gode konsekvenser eller
ikke, det er fullstendig irrelevant.
Hva består så
den moralske loven i? Den er formulert i det
kategoriske imperativ - kategorisk betyr at man
alltid skal følge den, helt og fullt uten unntak
- og sier: Man skal handle slik at begrunnelsen
for handlingen skal kunne bli gjort om til en
almengyldig lov.
Såvidt jeg kan
se er dette det eneste kriterium Kant setter opp
for rette handlinger: De skal være
universaliserbare. Kants syn er at dersom man
universaliserer regelen bak en handling, og den
så vil føre til sammenbrudd av sivilisasjonen,
da skal man ikke gjøre den. Man skal derfor ikke
lyve, fordi hvis alle lyver går alt til
helvetet. Man skal ikke bryte avtaler, fordi hvis
alle gjør dette, så går alt til helvetet. (Man
kan her si at Kant motsier sitt prinsipp om at
konsekvenser av handlinger er irrelevante for
deres moralsk status.)
Positive
resultater for noen - den som handler, andre
mennesker, staten - er for Kant irrelevante som
begrunnelse for moralske handlinger. Konsekvenser
er irrelevante. Det eneste kriterium for moralske
handlinger er at regelen bak dem er
universaliserbar. Dette er selvsagt en uholdbar
regel - også f.eks. Jones mener dette: han gir
som eksempel at alle mulig underlige
oppfordringer er universaliserbare: "når du
kjøper en ny bok skal du skrive navnet ditt i
den" (Jones, Bind 4, s.77). Dette er
universaliserbart, er derfor moralsk - og derved
en plikt - ifølge Kant.
Universaliserbarhet
er altså ifølge Kant det eneste kriterium for
rett og galt. Dette medfører at man aldri kan
lyve, aldri kan stjele, aldri kan bryte avtaler,
osv. Dette viser igjen at for Kant er
konsekvenser fullstendig irrelevante.
Kant har
følgende eksempel: hvis man føler seg ulykkelig
fordi ens liv er ødelagt og man så ønsker å
begå selvmord - man skal allikevel ikke gjøre
det. Siden regelen om dette ikke kan gjøres
universell, er selvmord alltid galt (FMM, s.50),
og dette gjelder uansett hvor håpløst ens liv
er.
Man skal aldri
lyve, sier Kant. Heller ikke til barnemorderen
som kommer og spør: "Er det noen barn
her?" Da må barnevakten svare: annen
etasje, tredje dør til venstre. Samme poeng hos
Comte-Sponville: Kant "kommer til at
sannheten er en absolutt plikt under alle
omstendigheter (selv om - det er dette eksemplet
han [Kant] bruker - noen mordere spør om vennen
din, som de er på jakt etter har søkt tilflukt
hjemme hos deg) og uansett konsekvenser.
("Liten avhandling..", s.41-42). (Det
finnes dog steder hvor Kant er noe mer forsiktig
i sine uttalelser.) At vi har plikt til å
fortelle sannheten uavhengig av konsekvenser er
et meget utbredt syn idag.
Vil denne
etikken medføre et lykkelig liv? Det er i
praksis umulig å si hva lykke er, og hvordan den
oppnåes, så at denne oppskriften ikke sier noe
om hvordan man oppnår et lykkelig liv, det er et
irrelevant poeng for Kant: "...happiness is
not an ideal..." (FMM, s.46). Det er tydelig
at for Kant er konsekvenser av en handling
fullstendig irrelevant for handlingens moralske
verdi.
Man kan altså
være fullstendig moralsk og ikke bli lykkelig i
sitt jordiske liv. Man kan også være sterkt
umoralsk og allikevel være lykkelig i sitt
jordiske liv. Dette kan ikke være hele
sannheten, mente Kant - verden kan ikke være
slik innrettet!
Husk nå todelingen av verden. Også mennesket er
da todelt, en nomenuell del og en fenomenuell
del. Vi kan ikke vite hva som skjer med den
nomenuelle delen, kun med den fenomenuelle delen.
Og denne er ikke viktig. Det som da skjer med den
fenomenuelle delen, den vi opplever, det er ikke
viktig i det hele tatt.
Men moral må belønnes. (Men man skal ikke være
moralsk fordi man får en belønning, et ønske
om belønning gjør at handlingen mister sin
moralske verdi.) Derfor må det være et liv
etter døden, og noen må føre regnskap slik at
man for belønning/straff alt etter om hvorvidt
man har levet et moralsk liv eller ikke. Denne
regnskapsføreren er Gud - dette er Kants
"bevis" for Guds eksistens. Dette
kalles forøvrig det moralske argument for Guds
eksistens.
Dette er
selvsagt ikke et rasjonelt argument, men er kun
basert på tro - men Kant har i sin epistemologi
sagt at fornuften er begrenset og han har åpnet
for tro som vei til kunnskap.
Kant sier
allikevel at man bør være lykkelig: "Our
own happiness is an end that all men have, but
this end cannot without contradiction be regarded
as a duty" ("Metaphysical Elements of
Morals", GB, s.369). "Duty" er alt
som er moralsk. Men siden alt som er moralsk er
plikter, er lykke ikke noe mål for etikken -
igjen sier Kant at lykke og moral intet har med
hverandre å gjøre.
Hva er da
formålet? Ikke å søke lykken, Hvis dette hadde
vært menneskets mål, ville ikke Gud ha gitt oss
Fornuften - da kunne vi levd som dyr. Dyr er
lykkelige - for å bli lykkelig er det nok med
instinkter. Men vår tenkeevne - som skiller oss
fra dyrene - gjør at mennesket må søke noe
mer, sier Kant, og dette er moralsk renhet. Lykke
er ikke målet, moralsk renhet er målet. Kants
egne ord: "...there is much in the world far
more important than life. To observe morality is
far more important" (Kant: "Lectures on
Ethics", Hackett 1963, s152). Sagt på en
annen måte: tenkning skal ikke tjene livet -
livet skal tjene tenkningen/dvs. tenkningens
resultater: pliktetikken. Det som er viktig er
ikke hva vi gjør i naturen, men hva naturen
gjør i oss!
Arne Næss har
karakterisert Kants etikk på følgende treffende
måte: "det største menneske kan eie, er en
begeistring over å gjøre pliktene, selv om de
volder ulyst i gjerningsøyeblikket, og selv om
alle naturlige tilbøyeligheter stritter
imot." Og Kant praktiserte dette selv: dere
husker at han til tross for store smerter reiste
seg for sin lege. Men dette sier også noe om hva
Kant anså som plikter: å følge en konvensjon
som godt kunne ha vært annerledes er en plikt.
La meg ta med enda ett eksempel som viser hvilken
vekt Kant legger på formaliteter: Ifølge Kant
er barn født utenfor ekteskap "outside the
protection of the law" .. og kan ødelegges
(dvs. drepes) av moren som om det var en
gjenstand (Caygill, s 285). Altså, hvis
foreldrene har gjennomgått en bestemt sermoni
(bryllup), så har barnet vanlige rettigheter.
Men hvis foreldrene ikke har vært igjennom denne
sermonien, da er barnet fullstendig uten
rettigheter.
OM POLITIKK
Den vanlige
oppfatningen idag er at Kant hadde de meninger
som var overalt på denne tiden: han hevdes å
være tilhenger av frihandel, rettsstat,
demokrati. Men dette er feil. Han var
kollektivist, og mente at enhvers plass skal
være bestemt av helheten. Han hevdet at man kan
bruke tvang overfor befolkningen hvis det er
åpenbart at den tar feil (Se sitatet i
Comte-Sponville, s.81). Han støtter Rousseaus
syn på allmenviljen (som ikke er noe annet en et
påskudd diktatorer kan benytte for å tvinge
igjennom sine synspunkter), og han snakker aldri
om ukrenkelige individuelle rettigheter. Han
mener at "the sovereign" har rett til
å beskatte folk for å finansiere hjelp til de
fattige, til barnehjem, og til kirken
("Science of Right", GB, s.443). Han
sier at "It is a duty to obey the law of the
existing legislative power..."
("Science of Right", GB, s.439). Videre
sier han at "Resistance on the part of the
people to the supreme legislative power of the
state is in no case legitimate...there is no
right to...rebellion belonging to the
people" ... "...and least of all, when
the supreme power is embodied in an individual
monarch, is there any justification, under the
pretext of abuse of power, to seize his person or
taking his life...It is the duty of the people to
bear any abuse of the supreme power, even then
though it should be considered to be
unbearable" ("Science of Right",
GB, s.440).
Dette ble sagt
etter revolusjonene i USA, England og Frankrike,
hvor befolkninger med all rett hadde gjort
opprør mot eneveldige kongedømmer, og etter at
tenkere som John Locke hadde formulert teorier om
individers rettigheter som begrunner slike
opprør.
Kant om krig:
"War has something sublime about it...On the
other hand, a prolonged peace favours the
predominance of a mere commercial spirit, and
with it a debasing self-interest, cowardice, and
effeminacy [bløtaktighet], and tends to degrade
the character of the nation" ("Critique
of Aesthetic Spirit", GB, s.504).
Disse
synspunktene er dog ikke viktige for hans
innflydelse. Innflydelsen er basert på de
grunnleggende ideene, og innflydelsen ville vært
den samme om han på disse politiske punktene
hadde stått for de motsatte standpunkter. (Men
disse standpunktene viser hva slags menneske han
var, og de er i fullstendig overensstemmelse med
hans etiske syn.)
OM KUNST
Kant er
ansvarlig for at det skrot vi idag kan se utstilt
i gallerier og museer - non-figurativ eller
modernistisk kunst - av de fleste idag blir
betraktet som kunst. Jeg vil ikke bruke mer tid
på dette punktet.
KANTS INNFLYDELSE
Kant et overalt
idag, ikke bare blant alle akademikere, men også
blant folk flest, selv blant personer som er så
kunnskapsløse om filosofi at de ikke engang kan
stave hans navn. Disse vanlige holdningene, som
stammer fra Kant, er omtrent som følger:
"vi kan ikke kjenne verden slik den er, kun
slik den ser ut for oss. Det finnes ingen
objektivitet, kun inter-subjektivitet - det er
kanskje sant for deg, men ikke for meg. Logikk
har intet med virkeligheten å gjøre, følelser
er viktigere enn fornuft, alt som er moralsk er
plikter (vi må utføre verneplikt, vi har
skatteplikt, vi må gjøre vår borgerplikt), det
som er moralsk er å ville yte til fordel for noe
utenfor oss selv uten noen som helst form for
belønning; egoisme er utenfor moralen - det er
amoralsk. Moral har intet med goder - med
levemåter og livsførsel - å gjøre, kun
intensjon (vilje, ønske, ikke handling) er
viktig. Og alt en kunstner sier er kunst, er
kunst."
Noen få
eksempler som illustrere dette: Lars Bjørke i
Morgenbladet feb 1991: "Kun det subjektive
fører til realisme....Alle besvergelser til
videnskap eller [fornuft] fører mennesket bort
fra seg selv....man bør stole på sine egne
følelser...man bør dyrke subjektiviteten".
Om fornuftens
begrensning i en brosjyre utgitt i 1997 av
Biblioteksentralen: "Fornuften har sine
begrensninger. Overdreven tiltro til fornuften
har ført til de verste katastrofer: Titanics
forlis, til diverse mislykka u-hjelps-prosjekter,
selv raseteoriene som lå bak Hitler...".
(Torgeir Haugen i en brosjre om Tor Åge
Bringsværd). Dette sprøytet er - utrolig nok -
skrevet og distribuert i fullt alvor.
Møtebeskrivelse
i en brosjyre fra Polyteknisk Forening: "Kan
vi overlate utviklingen til markedskreftene,
eller trenger vi mekanismer som sikrer at det tas
moralske og etiske hensyn?" Underforstått:
handlinger på markedet - dvs. å skape goder for
seg selv ved produksjon og handel - er utenfor
moralen.
Overalt i
Freidrich von Hayeks verker finner vi utsagn av
typen "Reason is insufficient".
Og alle
mennesker hevder at intensjonen bak sosialismen
var god, og at Mao og Stalin var moralske idealer
selv om deres politikk hadde enkelte uheldige
konsekvenser (massemord på millioner av
mennesker betraktes som uviktig fordi intensjonen
var god). Selv fremtredende konservative
intellektuelle hevdet at sosialismen var
"inspirert av gode intensjoner" (denne
formuleringen er Hayeks); de konservatives
innvending er kun at sosialismen er ineffektiv.
Hva da med sosialismens konsekvenser: nød,
elendighet, undertrykkelse, massemord? I flere
tiår var slike ting betraktet som irrelevante
for en moralsk vurdering av sosialismen og dens
tilhengere. Alle delte jo Kants syn om at
"følgene av handlinger er tilfeldige. Vi
kan ikke ha herredømme over disse, og kan derfor
heller ikke gjøres moralsk ansvarlig"
(dette sitatet fra Bjelke/Dege er også gjengitt
ovenfor).
Og Caygill sier
følgende: "The Influence of Kant's
philosophy has been, and continues to be, so
profound and so widespread as to have become
imperceptible" ("A Kant
Dictionary", s.1) "Imperceptible"
betyr her at Kants ideer er overalt, og derfor er
nærmest umulig å observere - det finnes jo
intet å kontrastere med. Dette impliserer at kun
kantianisme betraktes som filosofi, og dermed at
ikke-kantianisme ikke betraktes som filosofi.
Dette kan selvsagt by på store problemer for en
ikke-kantiansk filosofi, om en slik skulle dukke
opp.
NOEN VURDERINGER AV KANTS FILOSOFI
Moses Mendelsohn
(1729-1786) hevdet at "Kant ødela
alt". Den tyske dikteren Johann Gottfrid von
Herder (1744-1803) sa at CPR er kun
"hjernespinn", og at den
"forderver unge sinn". Hegels opplagte
konsekvens av Kant: Hvis vi ikke kan vite noe om
den nomenuelle verden, da er den ikke der. Dette
fører igjen til kollektiv subjektivisme.
W.T.Stace beskriver Kant syn på denne måten:
"morality must carry on a continual warfare
against the satisfaction of oneself, and one
ought [Stace siterer her Schiller]: "to do
with aversion what duty requires"".
("Hegel", Dover 1955, s. 400). Elias
Canetti (f.1905, Nobelprisvinner i litteratur
1981): "Kant er et hode uten verden."
Dette er nok mer treffende enn Canetti selv
forstod.
Synet på
fornuft etter Kant ble at "reason is a
false, secondary power by which we multiply
distinctions - the distinctions that reason makes
are artificial, imposed." (Jones, Bind 4,
s.102).
Wittgenstein:
analytiske utsagn (bl.a. logikk) sier ingenting
om virkeligheten.
Jones om plikt:
"Kant's argument ...would justify the acts
of Germans who exterminated Jews for the sole
reason that they had been ordered to do so"
(Jones, Bind 4, s.77).
Mortimer Adler i
"Ten Philosophical Mistakes": "How
anyone in the 20th century can take Kant's
trancendental philosophy seriously is baffling,
even though it may always remain admirable in
certain respects as an extraordinarily elaborate
and ingenious intellectual invention"
(Collier Books 1987, s.98).
La oss også her
ta med Friedrich Schillers to vittige kupletter
om Kants etikk:
Scruples of
Conscience: Friends, what a pleasure to serve
you! But I do so from fond inclination. Thus no
virtue is mine, and I feel deeply aggrieved.
Solution of the Problem: What can I do about
this? I must teach myself to abhor you, and, with
disgust in my heart, serve you as duty commands.
KRITIKK AV KANT
Som nevnt er det
altså kommet sterkt negative karakteristikker av
Kant (ikke alle er ment slik), og de er kommet
før/uavhengig av Objektivismen. Men kun
Objektivismen har en riktig kritikk av Kant, og
kun Objektivismen setter opp et korrekt
alternativ. Jeg skal heretter komme med
innvendinger mot Kant, og mitt utgangspunkt er
Objektivismen.
Filosofi bør ha
som oppgave å forstå virkeligheten og gi
mennesker veiledning om hvordan man bør leve.
Dette er Ayn Rands utgangspunkt. Hva var Kants
utgangspunkt? Jones, Bind 4, s.65: Kant ønsket
"to justify, in the face of Humean
scepticism, the claims of science...and to
justify traditional religious and moral insights
against the scientific view of the
world...". Altså: Kants misjon var å
påvise at Humes skeptisisme var feil, og han
ønsket å begrunne tradisjonell religiøs moral.
For å oppnå
dette går Kant til et totalangrep på
rasjonalitet og moral som sådan - og for de
aller fleste er det et ødeleggende angrep. I en
tid hvor fornuften vinner stadige seire
(videnskapen sto aldri sterkere enn da), prøver
Kant å gjenreise tro og religion!
Men det er noe
som er riktig hos Kant: bevisstheten har en natur
(men jeg vil innvende at den er ikke derfor
ugyldig). Før var synet at bevisstheten er
nøytral. Og: Innen etikken skal man ikke lage
særregler for en selv, dvs. etikken skal
forfekte generelle prinsipper som skal gjelde for
alle mennesker - det er dette som hos Kant er
universaliserbarhet. Men dette er kun et
nødvendig, ikke et tilstrekkelig kriterium. Kant
tar et nødvendig kriterium og gjør det om til
et tilstrekkelig kriterium.
EPISTEMOLOGI
Kants påstand
er at sansene er som blå briller som forvrenger
våre observasjoner. Men en forvrengning er
alltid en forvrengning av det som er riktig. Skal
vi snakke om en forvrengning, betyr det at vi må
ha noe korrekt å sammenligne med. Men hva kan en
sanseerfaring sammenlignes med? Det virker som om
Kant vil sammenligne med observasjoner uavhengig
av sansning. Men dette er selvsagt umulig. Blå
briller forvrenger sanseopplevelsen. Men
sanseopplevelsen er det grunnleggende, og det er
meningsløst å snakke om at denne er en
forvrengning - sanseopplevelsen er det vi MÅ ta
utgangspunkt i. Det finnes intet annet
startpunkt. Det er uholdbart å snakke om
ukorrekte sanseopplevelser. (Man kan vurdere en
sanseopplevelse på en feilaktig måte, men
sanseopplevelsen bare er, og kan ikke være
feil.)
Vi har endel
sanseorganer - disse er istand til å registrere
signaler fra det som er omkring oss - øyet
registrerer elekrtromagnetiske bølger med
bølgelengder mellom 400 og 800 nm, øret
registrerer lydbølger mellom 20 og 20000 Hz,
osv. Med utgangspunkt i denne informasjonen får
vi kunnskap om hvordan verden er, og det er intet
grunnlag for å snakke om forvrengning. Det er
mulig at andre arter med andre typer
sanseapparater ser verden på en annen måte, men
de ser den samme verden.
Det er også
feil å snakke om kunnskap før
erfaringen. All kunnskap kommer etter erfaring.
Et typisk eksempel på det Kantianske synet om at
mennesket har kunnskap før erfaringen er
påstanden om at en kule kan ikke samtidig være
svart over det hele og hvit over det hele.
Hvordan vet vi hva en kule er før vi har
observert den? Hvordan vet vi hva "over der
hele" betyr før vi har observert dette?
Hvordan vet vi hva svart og hvit er før vi har
observert disse fargene? Det vet vi ikke, og vi
kan ikke vite det. Derfor: All kunnskap kommer
etter erfaring.
Ifølge Kant er
noen utsagn analytiske og noen er syntetiske. Det
er intet grunnlag for denne inndelingen dersom
man har en korrekt begrepsteori. Kant bygger på
den oppfatning at det som er inneholdt i et
begrep er kun definisjonen: En ungkar er en ugift
mann. Dersom man sier at en ungkar har to armer,
så tilfører man noe nytt som ikke er i
begrepets definisjon, sier man at en ungkar er en
ugift mann så gjentar man definisjonen. Men Ayn
Rands begrepsteori sier at et begrep inneholder
alt vi vet om referenten: En ungkar er et
menneske som har evnen til rasjonell tenkning, en
kropp, evnen til å le, to ben og to armer,
trenger oksygen, osv. Derfor blir det ingen
forskjell på analytiske og syntetiske utsagn.
Inndelingen er unødvendig. Dette medfører blant
annet det syn at fornuft/logikk er anvendelig på
virkeligheten.
Fornuften er den
evne mennesket har til å identifisere og
integrere det materialet det mottar via sansene.
Metoden som benyttes er logikk. Fornuften er
eneste vei til abstrakt kunnskap, og den er ikke
begrenset. Det er vanlig å hevde at man må
benytte ikke-rasjonelle erkjennelsesformer der
hvor fornuften tier. Men fornuften tier aldri:
der hvor det ikke er noe bevismateriale som
fornuften kan basere seg på, der er det ingen
ting. Hvis det ikke er noe bevismaterale som
tyder på at NN ranet en bank igår, så kan vi
rasjonelt sett ikke si annet enn at han ikke
gjorde det. Man må ikke benytte tro for å
avgjøre dette. Likeledes med Guds eksistens: Det
finnes intet bevismateriale som tyder på at Gud
eksisterer - derfor er det slik at det eneste vi
rasjonelt sett kan si er at Gud ikke eksisterer.
Tro og andre ikke-rasjonelle erkjennelsesformer
benyttes når det oppstår en konflikt mellom et
ønske og den rasjonelle begrunnelsen for
ønsket. Den som allikelvel vil beholde sitt
ønske til tross for manglende rasjonell
begrunnelse, velger tro, følelser, etc.
Ikke-rasjonelle erkjennelsesformer er intet annet
enn noe man benytter for å legitimere
ønsketenkning.
Kant sier at
fornuften er begrenset og hevder at man må
benytte tro. Men tro - på samme måte som
intuisjon, tradisjonelt forstått - er intet
annet enn følelser. Kant åpnet for at man kan
styre sitt liv basert på følelser. Det
Objektivistiske synet er at "emoitions are
not tools of cognition", følelser gir deg
ikke uten videre kunnnskap om virkeligheten. Det
er vanlig idag å betrakte følelser som det
primære, som noe som bare er der. Men følelser
er resultat av tidligere tenkning (og ofte er
følelser resultat av de verdier man aksepterte
som barn, og som man ble utsatt for fra alle
mulige kanter: lærere, foreldre, aviser,
TV-programmer, osv). Og denne tenkningen kan
være feil/ond. Det er således galt å ta
utgangspunkt i at følelser gir korrekte
vurderinger. F.eks. følte nazister tilfredshet
når jøder ble sendt til Auschwitz.
Noen ord om
inter-subjektivitet. Kant mente at alle mennesker
hadde samme type bevissthet, slik at
inter-subjektivitet gjelder alle mennesker. Men
med Kants utgangspunkt ble det senere lett for
nazister å si at jøder har en annen type
bevissthet enn ariere, og derfor kunne de hevde
at Einsteins relativitetsteori var "jødisk
fysikk". Dagens rasister hevder at hvite ser
verden på en måte, svarte ser verden på en
annen måte. Det som er sant for hvite behøver
derfor ikke være sant for svarte. Tilsvarende
har feminister påstått at det som er sant for
menn ikke behøver å være sant for kvinner.
Også tilsvarende har marxister sagt at det som
er sant for borgerskapet ikke behøver å være
sant for arbeiderklassen. Dette argumentet - om
man kan kalle det det - ble spesielt brukt av
marxistiske økonomer som ikke kunne gjendrive
liberalistiske økonomers argumenter: det var nok
å påvise de liberalistiske økonomenes
borgerlige bakgrunn og ingen ytterligere
motargumenter var nødvendige.
Denne
polylogismen er en uunngåelig følge av Kant.
Marx og nazismen er borte idag, isteden har vi
fått feminisme og spesielt multikulturalisme,
som hevder at vi ikke kan ta avstand fra andre
kulturers primitive og menneskefiendtlige verdier
(kvinnediskriminsering, omskjæring, lemlestelse
som straffemetode) selv om disse verdiene ikke
kan forsvares på en rasjonell måte: å være
rasjonell er jo å være
"eurosentrisk".
Det
Objektivistiske synet er at det kun er fornuften
som gir kunnskap om virkeligheten, og at dette
gjelder alle mennesker til alle tider, og derfor
må alle handlinger ha en rasjonell begrunnelse.
Handlinger som ikke kan forsvares rasjonelt, må
unngåes. Dette bringer forøvrig oss over til
etikken.
ETIKK
Mennesket
trenger veiledning for sine handlinger.
Objektivismen sier at menneskets liv som menneske
er den standard som verdier bør måles etter.
Den som ønsker å leve må skape (rasjonelle)
verdier, og den som skaper verdiene må selv
kunne nyte godt av det som er skapt - egoisme er
derfor det eneste riktige moralske prinsipp.
Videre: Livsførsel er moral - din livsførsel er
et uttrykk for din moral.
Man bør være
ærlig, men det er selvsagt riktig å lyve for å
beskytte seg mot dem som urettmessig forsøker å
tilrane seg ens verdier. Man bør altså si til
Kants barnemorder at det ikke er noen barn her.
Dette er fullt ut moralsk.
Det Kant gjør
er intet annet enn helt og fullt å fjerne
verdier fra etikken. Han sier at det eneste som
er moralsk er å gjøre sin plikt fordi det er
ens plikt. Ikke fordi man på egne eller andres
vegne oppnår noe (oppnår verdier), men fordi
man gjør sin plikt. Man skal ikke gjøre noe
fordi man således vil oppnå noen belønning -
da mister handlingen sin moralske verdi. Han
fjerner altså all motivasjon fra etikken - man
skal ikke gjøre noe fordi en selv eller andre
oppnår noe fordelaktig, hvis noe slikt kommer
med i begrunnelsen for en handling, mister
handlingen sin moralske verdi.
Ifølge Kant har
moral ikke noe med lykke å gjøre, moral har
ikke noe med liv å gjøre, moral har ikke noe
med ønsker å gjøre - moral er å gjøre sin
plikt. Intet mer. Intet mindre.
Før Kant hadde
etikken et formål, en fordel for noe/noen:
vanligst var det syn at handlinger skulle tjene
en selv, eller at handlinger skulle tjene andre
mennesker, dvs. egoisme og altruisme (dette var
ikke de to eneste synspunktene, men de er de to
viktigste). Men Kant er imot verdier som sådan.
Siden Kants moral er ikke til for å oppnå
fordeler for noen, har han fjernet verdier fra
etikken. Kant er altså ikke altruist, han er
nihilist.
Dette fører til
to ting. 1)Folk ønsker å være moralske. De vil
derfor - til en viss grad - følge Kants regler,
de vil gjøre sin plikt. Derfor vil folk adlyde,
følge ordre, avtjene verneplikt, betale skatt,
fylle ut og sende inn skjemaer, skrive stiler om
u-land eller miljøvern, stå i helsekø, gi
andre elektriske støt hvis en autoritet ber dem
om det (Milgrams kjente eksperiment), og sende
jøder til Auschwitz, osv. og derved føle seg
moralske. (Som nevnt: Kants plikt-prinsipp
"would justify the acts of any German who
exterminated Jews for the sole reason that they
had been ordered to do so" (Jones, Bind 4,
s.77)).
2) Men folk
ønsker også lykke. Men hva består lykke i - og
hvordan oppnår man den - dette er - rasjonelt
forstått - et spørsmål som hører filosofien
til. Men Kants filosofi kan ikke gi noen
oppskrift på hvordan man blir lykkelig. Dette
betyr at folk i dette viktige spørsmålet
egentlig ikke kan få noen veiledning fra en
kantiansk filosof, annet enn følgende: gjør som
du føler for. Kant åpner for følelser (han
sier tro) og dette kan ikke bety annet enn at
folk må ha moralsk rett til å følge sine
følelser, dvs. sine innfall.
Da gjør folk
det de selv kommer frem til: og siden de ikke er
særlig gode tenkere - igjen på grunn av Kants
filosofi har de ikke fått noen opplæring i å
tenke rasjonelt, fornuften er jo uviktig (Kant
sier begrenset) - gjør de som de selv ønsker
uten noen rasjonell begrunnelse: de blir kyniske,
kortenkte, prinsippløse, holdningsløse,
kortsiktige - "vi vil ha det gøy her og
nå, glem morgendagen" - kort sagt en
oppførsel beskrevet av de to ordene
irrasjonalitet og hedonisme.
Er det ikke
nettopp slik vi ser det omkring oss i dag? En
merkelig blanding av ønsket om "instant
gratification" i festing, fyll, rus, sex,
primitiv musikk, osv., koblet sammen en flukt inn
i nyreligion og new age - som ikke er annet enn
mystisisme (idag er ordet metafysikk nærmest
synonymt med mystisme - og grunnen er selvsagt at
den nomenuelle verden ifølge Kant er
utilgjengelig - kunnskap om den selvstendig
eksisterende verden - metafysikk - er derfor ren
spekulasjon). Dette skjer samtidig med at man er
svært opptatt av de store spørsmål - man må
gjøre sin plikt i forhold til miljøvern,
drivhuseffekten, regnskogene, de ressurssvake,
solidaritet med u-land, global utjamning. Men
disse ting skal selvsagt ikke blandes inn i ens
livsførsel. "Moral har jo intet med
livsførsel å gjøre" (for å gjengi et
fullstendig kantiansk sitat fra en av dagens
kjente kunstnere).
Det eneste
fellestrekk er at ingen av disse forestillingene
- plikt, hedonisme - har noen rasjonell
begrunnelse.
Filosofi er det
fag som BURDE studere grunnleggende egenskaper
ved vrkeligheten, ved mennesket og ved menneskets
forholdt til virkeligheten, og som på basis av
dette gir råd om hvordan mennesket bør leve.
Det skulle nå ikke være vanskelig å se at Kant
har ødelagt filosofi som fag: Virkeligheten er
utilgjengelig, mennesket skaper sin egen
virkelighet, filosofene gir ikke råd om hvordan
man lever et godt liv. Filosofien (dvs.vanlig
akademisk filosofi) er død - kun opptatt av helt
irrelevante problemstillinger. Og alle filosofer
vet dette. (En studiekamerat av meg - ikke
Objektivist - beskrev etter mellomfag filosofi
på Blindern filosofi som "dill-dall".)
Siden filosofi
er det viktigste av alle fag, er dette en meget
vanskelig situasjon vi er i. Både for verden,
som idag farer av sted kun basert på kortsiktige
innfall: mennesker styrer sine liv på denne
måten, politikere styrer sin land på denne
måten. Men det at filosofi er betraktet som et
fullstendig unyttig, unødvendig og nærmest
latterlig fag, gjør det meget vanskelig å bli
hørt for en rasjonell filosofi, en som virkelig
har svar og som kan gi råd om hvordan mennesker
bør leve - og som kan redde verden. Dagens
tilstand gjør det vanskelig, nærmest umulig, å
komme til orde og bli tatt på alvor.
VAR KANT OND?
Jeg mener at jeg
innenfor den rammen jeg har hatt har begrunnet at
Kants filosofi er menneskfiendtlig, og har
forårsaket dagens negative tilstand. Men betyr
dette at Kant selv var ond?
La oss begynne
med å se på hva ondskap er. Hva er ondskap?
Handlinger og/eller ideer som har sterkt negtive
konsekvenser, målt etter en rasjonell
verdistandard, er onde. Personer som begår onde
handlinger, eller forfekter onde ideer, er onde.
Dette betyr ikke at alt som forårsaker negative
konsekvenser er ondt - ondskap forutsetter visse
dimensjoner over de negative konsekvensene. En
lommetyv f.eks. er ikke ond, og Peter Keating er
heller ikke ond. Men både Ellsworth Toohey og
James Taggart er onde. Ondskap kommer også i
grader: Kant er mer ond enn Hitler.
Ifølge Ayn Rand
er ondskap en nødvendig følge av
"evasion" (et ord som ikke har noen god
norsk oversettelse, men som kan beskrives som
"å gå utenom, å unnlate å ta hensyn til
relevante fakta"). Å la være å se,
forstå, tenke rasjonelt - eller å late som om
man ikke ser eller forstår, er ondskap,
fundamentalt sett. Dette synet er i samsvar med
Sokrates' syn: å vite det rette er å gjøre det
rette. Med andre ord: den som gjør onde ting er
den som ikke ser resultatene, eller
"evader" resultatene, av handlingene,
eller som unnlater å ta viktige og nødvendige
ting med i betraktning. Eksempel: en som bruker
narkotika (i betydelig grad) "evader"
det som er opplagt: at dette vil ødelegge hans
liv. En som bruker narkotika "evader"
den kunnskap som finnes om hvor skadelig
narkotika er. En tyv "evader" de
negative konsekvensene handlingen har for ham
selv; han kan bli tatt av politiet, han lever på
andre menneskers arbeid, han blir ute av stand
til å styre sitt liv - han må følge sine
innfall, han må leve fra hånd til munn, han kan
ikke planlegge sitt liv på lang sikt, han blir
et offer for andre mennesker. (Her gir jeg en
egoistisk begrunnelse: å være kriminell er
ødeleggende for en selv. Det er selsvagt også
skadelig/ødeleggende for ofrene.)
La oss se på
Hitler og Kant. Hvem "evadet" mest?
Hitler var politiker i et intellektuelt miljø
formet av Kant, og av filosofer som bygget på
ham: Fichte, Hegel, Nietzsche. Og husk at
politikk er følgen av filosofiske ideer som er
akseptert.
Hva stod disse tenkerne for? Kant forfektet
selvoppofrelse, plikt, og hevdet moral og lykke
ikke har noe med hverandre å gjøre.
Den sterkt
Kant-influerte Fichte hevdet at "individet
har ikke noen virkelig eksistens siden det ikke
har noen egenverdi, men må og bør reduseres til
intet, mens rasen alene er det som må betraktes
som virkelig eksisterende...det finnes kun en dyd
- å glemme sin egen personlighet, og kun en synd
- å gjøre seg selv til gjenstand for sine
tanker" (sitert i Martinsen: "Filosofi:
en innføring", s.109)
Hegel hevdet at
det enkelte menneske ikke er selvstendig
eksisterende, men en del av helheten; at
rettferdighet og makt er sammenfallende; at
frihet er å adlyde staten og at staten er det
som virkelig eksisterer; at staten er til for sin
egen skyld og at staten er realiseringen av det
moralske liv (Karl Popper: "Det øppna
samhallet och dets fiender" band 2,
Akademilietteratur 1981, s.39). Videre hevdet han
at det enkelte menneske må ofre sitt liv dersom
staten krever det; og at den tyske (prøyssiske)
stat er den fremste av alle; at noen utvalgte
individer gjennom historien (Alexander, Cesar,
Napoleon) er agenter for verdensånden og at krig
er et nødvendig resultat av verdensåndens
utvikling. (Og Marx var en primitiv,
materialistisk vri på Hegel.)
Nietzsche dyrket
overmennesket og foraktet den svake,
undermennesket. Han dyrket erobring, seier,
viljen til makt.
Hitler kom
altså til dekket bord. Hitler var ond, men hva
med dem som dekket bordet? Kant var den viktigste
av disse. Og om "evasion" - Kant
"evadet" hele virkeligheten. Han
"evadet" langt mer enn Hitler gjorde.
"Evasion" alene er ikke ondskap, men
når en stor filosof lager et filosofisk system
som i så stor grad er preget av
"evasion" at det på alle viktige
punkter forfekter verdier som er ødeleggende for
menneskers lykke, da "dekker han
bordet" slik at en gangster som Hitler kan
bli diktator i en betydelig kulturnasjon midt i
hjertet av det sviliserte Europa. Og da kan han
ikke karakteriseres som annet enn ond.
Men må ikke
Kant ha ønsket dagens elendighet for å bli
karakterisert som ond? Stalin og Hitler var onde
- de ønsket massemord på klassiefiender og
jøder. Men ønsket Kant det som er blitt
resultat av hans filosofi?
Men ønsket
Hitler å være ond? Betraktet han seg selv som
ond? Nei - han så på seg selv som en som
utryddet skadedyr som ødela tysk kultur. Ønsket
Stalin å være ond? Betraktet han seg selv som
ond? Nei, han utryddet klassefiender. Ønsket
inkvisisjonens folk, som torturerte kjettere, å
være onde? Nei, de hjalp folk å komme til
himmelen. Ønsket om å være ond er her
fullstendig irrelevant.
Sammenlign med
et lite barn som leker med en ladet pistol. Så
kommer det borti avtrekkeren, skuddet går av og
kulen dreper noen. Et sterkt negativt resultat,
men ingen vil si at barnet var en ond person. Var
Kant i denne stillingen? Kan Kant sammenlignes
med et barn som leker med en ladet pistol? Eller
kan Kant sammenlignes med en våpenekspert som
lager et masseutryddelsesvåpen - og så lar barn
få leke med det?
De som sier at
dersom Kant skal vurderes som ond må han ha
ønsket å være ond, de tar faktisk et kantiansk
utgangspunkt. Den som sier dette legger vekt på intensjonen
som basis for å foreta en moralsk vurdering av
en person. Men vi er ikke kantianere. Det som
avgjør Kants ondskap er hva konsekvensene ble og
hva han burde han visst. Begge disse poengene må
taes med i vurderingen.
Kant var
filosof. Filosofers arbeidsområde er ideer. Og
da er det filosofens ansvar å kjenne til ideer
og deres betydning og virkning. Kants ideer
ødelegger. Det var Kants oppgave å kjenne til
dette. Når hans ideer har fått disse effektene,
så er Kant ansvarlig for dette.
La meg avslutte
med et sitat fra Heinrich Heine (1797-1856) om
Kant: "Strange contrast between the external
life of a man and his destroying, world-crushing
thoughts. In very truth, if the citizens of
Køningsberg had dreamed of the real menings of
his thoughts, they would have experienced at his
sight, a greater horror than they would on
beholding an executioner, who only kill men"
(sitert i John Ridpaths forelesning om Kant, TJS,
1991).
Dette var Heines
vurdering av Kant. Vår er tilsvarende (selv om
vi ville sagt morder der hvor Heine sier
bøddel). Kants filosofi dreper en rasjonell
forståelse av fornuften, og derved en rasjonell
forståelse av etikk, og derved alt som er godt.
Kants filosofi ødelegger mulighetene for å leve
et godt og lykkelig liv.
Derfor er det
full dekning for Ayn Rands påstand: Immanuel
Kant er historiens ondeste menneske.
© Vegard
Martinsen 2000
|