Tre
alen av samme stykke: sosialisme, fascisme og
nazisme
av
Vegard Martinsen
(Denne
artikkelen ble trykt i Morgenbladet 24. februar
1993.)
Den voksende
nasjonalismen og nazismen i Europa har kommet som
en overraskelse på de fleste. Men egentlig er
dette fenomenet et nødvendig resultat av det
kulturelle og politiske klima som har dominert i
Europa også etter annen verdenskrig.
Etter 1945
trodde de fleste at fascismen/nazismen var knust
for godt. Men de ideologiene man etter krigen
samlet seg om både i Øst- og Vest-Europa -
kommunisme og sosialdemokrati - er basert på de
samme grunnleggende ideene som fascismen/nazismen
er basert på. Det er dette som er hovedgrunnen
til at et økende antall mennesker idag omfavner
nasjonalistiske/ rasistiske ideer.
ETISK GRUNNLAG
En politisk
ideologi gir en oppskrift på hvordan samfunn
bør organiseres, og er derfor nødvendigvis et
uttrykk for visse etiske verdier. Innen etikken,
som er den gren av filosofien som sier hva som er
rett og galt, hva som er godt og ondt, finnes det
to forskjellige grunnleggende holdninger, og
disse vil komme til uttrykk i to forskjellige
politiske ideologier. Den ene etiske
grunnholdningen betrakter hvert enkelt menneske
først og fremst som en del av en større helhet,
og hevder at det som er moralsk riktig for det
enkelte menneske er først og fremst å være en
del av helheten og om nødvendig ofre seg for
helheten. Den andre etiske grunnholdningen tar
utgangspunkt i det enkelte individuelle menneske,
og hevder at det som er moralsk riktig er at
hvert enkelt menneske primært bruker sine evner
for å skape et godt liv for seg selv. Den
førstnevnte grunnholdningen er altruisme,
den andre er egoisme.
ALTRUISME MEDFØRER KOLLEKTIVISME
Altruisme er det
etiske syn som sier at det som er moralsk er å
tjene andre mennesker, egoisme er det syn at det
som er moralsk er å tjene seg selv. Blant
altruistene er det ingen uenighet om at det som
er moralsk riktig for det enkelte menneske er å
ofre seg for helheten eller gruppen, men det er
uenighet om hvilken helhet eller gruppe er
det snakk om. Noen hevder at det er Gud, andre at
det er Staten, noen arbeiderklassen, noen
nasjonen, noen ens egen rase, noen hevder endog
at det er økosystemet. Det er lett å se at den
politiske implikasjonen av denne etiske
grunnholdningen er kollektivisme: det enkelte
individ er underordnet et kollektiv, et
"fellesskap", og i praktisk politikk
går hensynet til dette "fellesskapet"
alltid foran hensynet til det enkelte individ.
Den andre etiske
grunnholdningen medfører et politisk
individualistisk system, dvs. et system hvor det
enkelte menneske har rett til og frihet til å
handle etter egen overbevisning. Den eneste
begrensning som hvert enkelt individ må rette
seg etter er at andres rettigheter skal
respekteres. (Her menes rettigheter slik de ble
definert i tradisjonen etter John Locke.) Dette
politiske systemet kalles kapitalisme.
I hele
etterkrigstiden har hele den intellektuelle elite
i alle fora den har hatt til disposisjon -
universiteter, skoler, presse, radio/TV,
offentlig byråkrati - preket altruistiske ideer
innen etikken, og derfor kollektivistiske ideer i
politikken. Etter at det nå er opplagt for
enhver at sosialismen/kommunismen har brutt
fullstendig sammen, er det helt naturlig at
enkelte grupper søker til en politisk ideologi
som oppfattes som et alternativ, men som fortsatt
er kollektivistisk og i overensstemmelse med det
etiske verdigrunnlag de er blitt opplært til å
ha. Dette "alternativet" er
fascismen/nazismen.
Grunnen til at
nazismen/fascismen/nasjonalismen igjen reiser seg
er altså at den bygger på de samme altruistiske
ideer som sosialismen: den eneste forskjell er at
et "fellesskap" er byttet ut med et
annet: arbeiderklassen er byttet ut med ens egen
nasjon/rase. Både sosialisme og fascisme er
altså politiske implikasjoner av det samme
etiske grunnsynet. Og etter sosialismens
sammenbrudd er den økende oppslutning om
fascistiske ideer et nærmest uunngåelig
resultat av at all ungdom i Europa under hele
etterkrigstiden er foret med altruistiske og
sosialistiske ideer. Det er også verd å legge
merke til at nazistiske og nasjonalistiske ideer
er mest fremtredende i de land hvor de
sosialistiske ideene stod sterkest, og hvor det
var nærmest forbudt å gi uttrykk for
ikke-sosialistiske ideer: de tidligere
sosialistiske landene, som f.eks. i det tidligere
Øst-Tyskland, i Jugoslavia, og i enkelte
Sovjetiske republikker.
DOMINERENDE FELLESTREKK
Det finnes et
utall likhetstrekk mellom den sosialistiske
ideologi og den nazistiske ideologi. Begge er
eksplisitt altruistiske: Sosialistene sier
"fra enhver etter evne, til enhver etter
behov" og "del godene!", Hitler
hevdet at "den selvoppofrende viljen til å
gi sitt personlige arbeid, og hvis nødvendig
sitt liv, for andre, er mest utviklet hos
medlemmene av den ariske rase". Både
sosialismen og nazismen er eksplisitt
kollektivistiske: hovedvekten legges på enten
arbeiderklassen eller på rasen/nasjonen. Begge
ideologier er ikke-rasjonelle - begge bekjemper
det syn at det enkelte menneske skal ha frihet
til å kunne handle på grunnlag av sin egen
rasjonelle overbevisning. Begge er meget
fiendtlig innstillet til egoisme, og i praksis
fører dette til at samfunn organiseres med tvang
som et vesentlig innslag. De som går inn for å
"dele godene" har absolutt ingen
motforestillinger mot å bruke fysisk tvang
overfor de individer som ikke frivillig ønsker
å dele sine goder med andre. Statlig initiering
av tvang overfor enkeltmennesker er et naturlig
resultat av den holdning at
"fellesskapet" er viktigere enn
individet, og at det moralsk høyverdige er å
ofre seg for fellesskapet: Det enkelte individ
må tvinges til å være (det som oppfattes som)
moralsk.
Både
sosialismen og nazismen slutter altså opp om
slagordet "fellesnytten foran
egennytten", begge er derfor imot
individuell frihet, begge er imot privat
eiendomsrett; begge er sterkt
anti-kapitalistiske; begge går inn for sterk
politisk styring av enkeltmennesker og hyller
politiske diktatorer (Hitler, Mussolini, Mao,
Lenin, Stalin, Castro, Kim Il Sung), begge
oppfordrer til kamp mot andre grupper enn den man
selv velger å tilhøre: sosialistene oppfordrer
til klassekamp, nazistene oppfordrer til
rasekamp. (Avisen med den makabre tittelen
"Klassekampen" er ansett som et
seriøst organ. Dette viser i hvor stor grad
nordmenn er indoktrinert til å tro at alt som
har med sosialistisk kollektivisme å gjøre er
noe positivt. Man kan tenke seg reaksjonene
dersom nynazistene idag hadde begynt å utgi en
avis med det helt tilsvarende navnet
"Rasekampen".) Et nødvendig resultat
av en kollektivistisk grunnholdning er at den
gruppen man selv velger å tilhøre fremstilles
som foretrukken (som "Guds utvalgte
folk", som "herrefolket", eller
fremheves i slagord som "Norge for
nordmenn") eller som om den skal ha all
politisk makt ("proletariatets
diktatur"). Andre grupper gis skylden for
mange av de problemer som finnes: noen gir
jødene skylden, noen gir kapitalistene skylden,
noen gir utlendingene/innvandrerne skylden.
Et annet viktig
fellestrekk mellom nazister og sosialister er at
nazistene benekter eller bagatelliserer
Nazi-Tysklands utryddelse av kanskje så mange
som 11 millioner mennesker, mens sosialister
enten bagatelliserer eller benekter både
utryddelsene under Stalin og Pol Pot, og også
benekter den politiske undertrykkelse som finnes
og fantes i alle sosialistiske land. Fremtredende
sosialisters benektelse av historiske fakta har
selvsagt vært med på å legitimere nynazistenes
tilsvarende holdning.
IDENTISK POLITIKK
Dessuten er det
slik at dersom man også undersøker den
praktiske politikk som nazister/fascister står
for, vil men finne at den er identisk med den
politikk som sosialister står for: I 1933 var
Tyskland rammet av sosial nød, stor
arbeidsløshet, stor inflasjon, kulturelt
forfall, sterke fagforeninger, parlamentarisk
kjekl (ved valget i 1932 kunne tyskerne velge
mellom 37 partier), en regjering hvor et stort
antall av de 112 statsrådene var korrupte, og
stadige stridigheter mellom de 25 delvis
selvstendige delstatene.
I løpet av kort
tid etter maktovertagelsen sørget Hitler for at
både den lovgivende og utøvende politiske makt
ble samlet i hans hender. Overtagelsen hadde bred
oppslutning; Fullmaktsloven av 1933 ble vedtatt i
Riksdagen med 441 mot 94 stemmer. Raskt sørget
Hitler for at alle andre partier enn hans eget
mistet all innflydelse, slik at han uten
hindringer kunne sette i verk sin politikk. Denne
inneholdt viktige elementer som vil ha full
oppslutning blant sosialister idag: Hitler satte
igang store offentlig finansierte byggeprosjekter
(f.eks. Autobahn), han fikk satt igang produksjon
av en billig bil som skulle kunne kjøpes av folk
flest (Volkswagen), han sørget for at det ble
bygget billige arbeiderboliger (ca. 1,5 millioner
på 4 år).
Videre ble det
innført omfattende sosiallovgivning: arbeidsuken
ble begrenset til 40 timer, arbeidere skulle ha
rett til 18 dagers betalt ferie hvert år, og
unge familier fikk etableringslån fra Staten som
ble redusert med 25% for hvert barn paret fikk.
Ved å utstede statsobligasjoner fikk staten
enorme inntekter (12 milliarder Mark på 4 år)
som ble gitt som billige lån til næringslivet,
og snart var det økonomiske liv tilsynelatende
på fote igjen: arbeidsløsheten forsvant og
levestandarden steg. Denne politikken fikk så
raske resultater at arbeidsløsheten bare i
løpet av 1933 ble redusert med mer enn 2,6
millioner. Det er ikke underlig at personer med
en altruistisk/sosialistisk grunninnstilling ser
med tilfredshet på en slik politikk. F.eks.
hyllet den britiske sosialisten Lloyd George
Hitlers politikk i en serie avisartikler i 1936.
Lloyd George hevdet også at Hitler var Europas
kanskje mest betydningsfulle statsmann noensinne.
Selvsagt kan
ikke en slik politikk som ble ført i Tyskland gi
positive resultater i det lange løp, og vi vet
alle hva som ble resultatet for Tysklands del.
Men for den som ikke er istand til - eller er
villig til - å tenke langsiktig, vil en slik
politikk kunne være fristende. Likeledes har den
politikk som er ført i både Vest- og
Øst-Europa etter 1945 - kamp for "sosial
utjamning" med enorm beskatning av enhver
produktiv virksomhet og kolossale overføringer
til alle de grupper som er så sterke at de har
klart å få seg definert som "svake" -
hatt allmenn oppslutning, men også denne
politikken vil uunngåelig føre til enorme
problemer på lang sikt.
Det er
imidlertid ett moment som i dagens politiske
klima hindrer nazismen i å få stor oppslutning:
den organiserte utryddelsen "uønskede"
mennesker. At sosialistiske regimer har utryddet
mangfoldige millioner mennesker - langt flere enn
nazistene klarte å utrydde - har dog ikke
forhindret at sosialismen fortsatt er en allment
respektert ideologi.
BARE EGOISME MEDFØRER FRIHET
Kan vi ha et
realistisk håp om å slippe sosialismens og
nazismens ødeleggende politikk? Bare hvis de
dominerende etiske holdningene i samfunnet
skiftes ut: altruismen som etisk ideal må
forkastes og erstattes med en egoistisk
grunnholdning. En slik grunnholdning vil henge
nøye sammen med fornuft, individualisme og
politisk frihet, og en slik grunnholdning er
nødvendig for å akseptere det faktum at hvert
enkelt menneske har ukrenkelige rettigheter (i
Lockeansk forstand), og har rett til å leve sitt
liv slik det selv ønsker så lenge andres
rettigheter ikke krenkes. Den politiske
implikasjon av dette er at statens eneste
legitime oppgave er å beskytte mennesker mot
krenkelser av disse naturgitte rettigheter. Dette
politisk systemet er laissez-faire kapitalisme.
(En langt mer utførlig behandling av
problemstillingen i denne artikkelen kan man
finne i Leonard Peikoffs bok The Ominous
Parallels.)
© Vegard
Martinsen 1993
|