forsiden



Burke og konservatismen
av Knut Mønnesland

Er konservatisme en ideologi? Svaret på et slikt spørsmål vil fra en konservativ selv ofte kunne lyde: Nei - og gudskjelov for det! Andre konservative derimot har ikke helt helt kunnet avfinne seg med en slik avvisning av alt som ideologi heter. Man har tvertimot følt et savn her - tross alt trenger vel også høyresiden å kunne vise til en noenlunde systematisert tankegang på ideplanet? Og man har gitt seg ut på leting etter en form for ideologi ("so ein Ding müssen wir auch haben") og etter ideologer. Selv vil jeg nok være av den mening at svaret på det innledende spørsmål må være negativt, konservatisme er en mer eller mindre gjennomført holdning, dvs. holdning på det følelsesmessige plan, til historiske eller samtidige begivenheter, og til politiske initiativer og tankegang. Det må her tilføyes at denne holdning fortrinnsvis har gått ut på å reagere (oftest negativt) på andres politiske initiativ og fremsatte tanker, man fremkommer vanligvis ikke med egne originalprodukter.

Men letingen etter ideologi, eller helst ideologer, kan gi interessante resultater. Hva man på konservativt hold i så måte kommer frem til bør ikke bare ha akademisk, eller kuriøs, interesse; konservative partier har i de vestlige land hatt en betydningsfull innflytelse, som den største og i realiteten ofte den eneste opposisjon til sosialistiske/sosialdemokratiske partier. Noen ganger har de, som kjent, også vært i maktposisjon.

Den person man på konservativt hold oftest stanser ved i jakten på en ideolog er den irske politiker Edmund Burke (1729 - 1797), hvis parlamentariske og politiske innsats forøvrig som kjent kom til å foregå i England. Og den bok, eller det skrift, som man fremhever har titelen Reflections on the Revolution in France fra år 1790. Burke er også kjent for sine taler (år 1775) til fordel for uavhengighet for de amerikanske koloniene. Disse talene egner seg imidlertid dårlig til konservativ ideologisering, det er en temmelig anderledes Burke vi møter her enn i Reflections, her omtales kolonistenes frihetstrang, opposisjonslyst og uvilje mot skattlegging i høyst positive vendinger, mens i Reflections er det det autoritet som vektlegges. De troløse franskmenns manglende respekt og aktelse for det gamle regimets institusjoner omtales i hissige, ytterst negative vendinger, opprørstrang som sådan er her blitt en uting (uansett), og han bekymrer seg endog (kanskje noe ulogisk med henblikk på hans ringeakt for revolusjonens regime) for den manglende skatteinngang hos den franske stat! Som basis for konservativ politisk tenkning er det således den eldre Burke vi må konsentrere oss om - den tenkning, eller de holdninger, som kommer til uttrykk i nevnte Reflections.

For Burke utgjorde, i likhet med det Whig-aristokratiet han politisk stod sammen med, "The glorious Revolution" av 1689 og den samfunnsform som denne gav som resultat, den ypperste frembringelse som menneskeheten hittil iallfall hadde vært i stand til å prestere. (Det var ved denne anledning den katolske kongen James II, som ønsket å gjøre seg eneveldig ble slått ved the battle of Boyne i Irland og man i og med the Declaration of Rights endelig stadfestet konstitusjonelt kongedømme). Burke sier selv om dette: "Denne revolusjon kom i stand i den hensikt å bevare våre gamle, utvilsomme og ufravikelige lover og friheter og den tidligere konstitusjon [her følger en oppramsning av dokumenter] som er vår eneste sikkerhet for frihet og lov. ... Bare ideen om å frembringe et nytt styre [government] er nok til å fylle oss med motbydelighet og skrekk. Da denne revolusjon fant sted ønsket vi, og vi ønsker nå, å avlede alt som vi baserer oss på som en arv fra våre forfedre." (Burkes understrekning).

Burke var protestant (anglikaner), det måtte man forøvrig være i de dager hvis man skulle ha sete i Parlamentet. Hans far var også protestant, det var for å ha nevnt det, en betingelse for at han kunne praktisere i sitt yrke, som var sakfører. Men ellers var hele "tjukke slekta", hans egen, hans kone og hennes familie irske katolikker. Edmund Burke var vel og merke av rotekte irsk opprinnelse, ikke anglo-irsk. Som det på den tiden anstod seg en engelsk gentleman, noe som det øyensynlig var viktig for ham å fremstå som, skaffet han seg en landeiendom, et gods, Beaconsfield, noen mil vest for London. Han hadde kanskje stilet vel høyt, på grunn av denne sin anskaffelse var hans private økonomi ytterst anstrengt- den pengepremie Burke fikk av regjeringen etter å ha prestert Reflections on the Revolution in France kom iallfall godt med. Men, kan man undres, det forholder seg jo faktisk slik at nettopp the Glorious Revolution (en betegnelse som Burke nok har hatt visse vanskeligheter med å fordøye) ble en stadfestelse av den engelske undertrykkelse av alt irsk, som riktignok hadde begynt tidligere, men som skjøt ekstra fart heretter. (Denne undertrykkelse og mesteparten av dens vesen burde være velkjent nok så det skal ikke her brukes plass til å dokumentere enkeltheter). Burde ikke nettopp Burke med sitt politiske engasjement og fra sin talerstol i parlamentet ha sunget ut om de britiske makt-overgrep som foregikk i Irland, og som han jo ut fra sin bakgrunn hadde førstehånds kjennskap til? Men han kom ikke med slike synspunkter offentlig. Derimot i private brev (som er bevart) bl.a. til sin sønn, er han opprørt over "the atrocities" som de engelske myndigheter begår overfor irlenderne. I samtiden vakte det forøvrig en viss undring at protestanten Burke i Reflections over adskillige sider i skriftet fremtrer så gråtkvalt på vegne av det katolske presteskap i Frankrike fordi denne stand der hadde måttet gi avkall på sine privilegier.

Det første vi bør ha klart for oss når vi leser Burke (den Burke som er blitt kjent som konservatismens opphavsmann, eller, om man vil, reaksjonens yppersteprest, og som vi heretter kommer til å konsentrere oss om) er at man ikke bør forvente noen egentlig argumentasjon til fordel for konservative standpunkter eller holdninger. Titelen Reflections --- osv. er således absolutt misvisende. Skriftet utgjør i realiteten en 300 sider (i Penguin-utgaven av 1986) lang samling negative karakteristikker av de franske revolusjonære, utsøkte skjellsord, perfide (men også plumpe) sarkasmer og er ellers preget av et innbitt, nærmest paraplyfektende, raseri over de formastelige franske samfunnsomveltere. Men midt oppi alt dette kan man utlese Burkes egne politiske og moralske holdninger med all ønskelig klarhet.

Det annet poeng som vi også bør ha klart for oss er at Burke skrev sin Reflections, i formen et svarbrev til franskmannen Chames-Jean-François de Pont, i år 1790. Dvs. på et tidspunkt da den franske revolusjon ennå ikke hadde budt på hverken kongens eller dronningens henrettelse, folkehopens "septembermyrderier" av folk de tilfeldig fant i fengsler som ble stormet, for ikke å snakke om oppsporingen og guillotineringen av "revolusjonens fiender", noe som fremfor alt fant sted under Robespierres skrekkvelde. På det tidspunkt da Burke lanserte nevnte skrift bød ennå den franske revolusjon på trekk (som avskaffelse av privilegier, menneskerettserklæring og, delvis i det minste, folkevalgt nasjonalforsamling), trekk som senere tiders liberale og halv-liberale opinion i høy grad har applaudert. Det er m.a.o. disse og lignende trekk ved den franske revolusjon som det er Burke går til felts mot. Og i 1790 var store deler av britisk opinion ikke på linje med Burke i hans syn på revolusjonen. Men den senere utvikling i begivenhetene i Frankrike reddet, kan man si, det meste av Burkes prestisje. Han ble nå av mange ansett som mannen som hadde sett riktig og som hadde fått rett i sine tidlige spådommer.

Men er nå dette en riktig dom? Skal f.eks. Kerensky holdes ansvarlig for Bolsjevik-kuppet og de etterfølgende redsler, et kupp som feide ham selv av veien? Og skal de tidlige franske revolusjonære, mennene som svor ballhuseden, gjøres ansvarlig for Pariser-kommunens (sansculottenes) statskupp i august 1792, det etterfølgende "Berget"s statskupp juni 1793 osv., og alt det som deretter fulgte?

Det kan kanskje innvendes, burde ikke nå i 1996 historiens slør forlengst ha senket seg over Edmund Burke - av interesse kanskje for spesialister på britisk historie - men forøvrig en bortkastet beskjeftigelse for den som er opptatt av ideer og idehistorie? Og er det egentlig misforstått når Reflections stadig befinner seg på pensumlisten i idehistorie på Universitetene? - Til dette må en kunne svare at det nå en gang nødvendigvis er slik at ideer rent idehistorisk ikke først og fremst kan utmåles etter deres "godhet", men fortrinnsvis på grunnlag av deres innflytelse gjennom en eller flere historiske epoker. Og Burkes ideer oppnådde utvilsomt innflytelse i toneangivende kretser i datidens England. Og ikke bare i England, f.eks. vakte Burkes skrift, ikke uventet, sympati hos fyrst Metternich. Men hvordan er det - finnes det folk som påkaller Burke også i våre dager? Svaret må faktisk bli ja - og vi skal nå forsøke å nøste opp visse tråder om hvordan dette kan henge sammen.

De første egentlige bestrebelser på å gjøre Burke "tilgjengelig" i moderne tid fant sted i etterkant av den annen verdenskrig ved den kalde krigs tilsynekomst. (Strengt tatt hadde det vært noen tilløp tidligere i dette århundre også, nevnt i en bok skrevet av en A.A. Baumann: "Burke, the Founder of Conservatism", London 1929). En krets av politisk konservative amerikanere fant ut at man kunne trenge et motstykke til kommunismen, til marxistisk propaganda, og til denne oppgave falt valget på Edmund Burke! For å sitere Conor (en n) Cruise O`Brien, rektor ved Dublin Universitet, som har skrevet introduksjonen til førnevnte Penguin-utgave av Reflections: "Prosessen [bruken av Burke som kommunistisk motpol] begynte med utgivelsen av Burke`s Politics, en antologi med introduksjon av Ross Hofman og Paul Levack i 1949. Et antall amerikanske universitetslærde og skribenter, innbefattet et betydelig katolsk innslag, satte seg fore å opphøye Burke til en stor politisk filosof og eksponent for National Law [noe usikker mening], og stabil orden, en forløper for det atlantiske samfunn." Disse skriver så: "Burkes politikk er grunnet på en anerkjennelse av den universelle lov som omhandler fornuft og rettferd forordnet av Gud som grunnlaget for et godt samfunn." En av skribentene i Burke`s Politics, Peter J. Stanlis, som selv så året 1949 som "begynnelsen til en kontrarevolusjon på tradisjonelt grunnlag", var siden en av grunnleggerne av en publikasjon ved navn Burke Newsletter. En annen amerikaner, Charles B. Cone, forfatter av en biografi om Burke (Burke and the Nature of Politics, to deler, University of Kentucky Press 1957 og 1964) uttaler at "Burke studies er en meget selvbevisst del av vår samtidige konservative gjenopplivning [revival]". Nevnte O`Brien som ovennevnte sitater er hentet fra nevner samtidig at de amerikanske Burke-tilhengerne under presentasjonen av sitt budskap tross alt ble konfrontert med betydelig fordøyelsesbesvær også blant konservative kretser i USA. Her i Norge er det først og fremst de tidligere Høyre-stortingsmenn Paul Thyness (som skrev en bok om Burke) og Lars Roar Langslet som har stått som eksponenter for vår hjemlige "Burke revival". Disse antegnelser må ikke oppfattes dithen at Burke spiller den samme ideologiske rolle hos de konservative som Marx spiller for marxistene. Som vi allerede har vært inne på spiller ideologi i det hele tatt langt mindre rolle hos de konservative. Men når man i disse kretser først er i det ideologiske hjørnet er det stadig helst Burke man henviser til. Og det skyldes nok innsatsen til nevnte Peter J. Stanlis og konsorter i tiden etter den annen verdenskrig. (Det er vel knapt nødvendig her å nevne at jeg ikke mener at alle som har betydd noe innenfor konservative partier, f.eks. Margareth Thatcher, har vært konservative eller bare konservative i sin politiske holdning. La det for ordens skyld likevel være sagt).

Men nå er det kanskje på på tide å la Burke ("the founder of conservatism") selv komme til orde, og det så meget mer som hans uttalelser så absolutt taler for seg selv. Jeg vil presisere at utvalget av sitater ikke er spesielt dreid på noen måte, de er alle typisk for Burke når han uttrykker seg klart og utvetydig (noe som ikke alltid er tilfelle). Eller for å si det på en annen måte, når han i det hele tatt mener noe spesifikt midt i flommen av skjellsord og sarkasmer.

For det første, det er fra Burke den stammer den velkjente konservative sentensen, nemlig "å forandre for å bevare." Uforanderlighet er idealet, men under press av ytre omstendigheter såsom politisk radikalisme, folks utålmodighet og rastløshet m.m., kan det, hvis det er uomgjengjengelig nødvendig, være på sin plass å foranstalte endringer i samfunnet. Man må bare være klar over at målet er å vende tilbake til utgangspunktet, forandringene er manøvrer for å unngå grunnleggende endringer.

En annen velkjent, typisk konservativ, tanke med opphav hos Burke er den om institusjonenes selvstendige iboende verdi. Hos ham er disse institusjonene noe langt mer enn praktiske og nyttige anordninger for rasjonelle behov hos hos de enkelte individer i et samfunn. Aktelse og hengivenhet overfor institusjonene oppfattes som nedfelt i vår natur, som instinkter. Eller for å si det med Burkes egne (noe kronglete) ord: " Gjennom den samme plan [han har tidligere omtalt lovene i de samme vendinger] [som er] i overensstemmelse med naturen i våre kunstige [!] institusjoner, og ved å tilkalle assistanse fra dennes [naturens] ufeilbarlige og mektige instinkter, i den hensikt å styrke vår fornufts feilbarlige og svakelige utrustning, har vi avledet flere andre, og slett ikke betydningsløse fordeler, ved å betrakte våre friheter i lys av det arvede. (Unnskyld, men dette er allikevel blant Burkes kortere setninger). Idet vi alltid [sørger for å] handle i nærvær av [våre] kanoniserte forfedre, vil frihetens ånd, som alene og på egen hånd vil måtte medføre vanstyre og eksesser, være bundet med sterke bånd."

Temmelig meget av omtalte epos omhandler Burkes medlidenhet og medfølelse med den franske kongens (og også dronningens) krenkede følelser ved som følge av begivenhetene i 1789 og 1790 å måtte opptre som konstitusjonell istedenfor eneveldig monark. (Men for Englands vedkommende er som vi har sett, nettopp konstitusjonelt kongedømme tingen). Et av hans viktigste ankepunkter er at denne (delvise) tilsidesettelsen av kong Ludvig 16. var ulovlig (etter det gamle regimets lover)! Kontinuiteten brytes. Selv om det kunne vært fristende, vi skal ikke gå nærmere inn på dette her, men heller vende oppmerksomheten hen på andre deler av Burkes skrift som (også) kan tjene som konservativ oppbyggelse.

Side 122 (i nevnte Penguin-utgave): (Reflections er som nevnt i formen et brev til Hr. de Pont) "Dere begynte galt fordi dere begynte med å forakte alt som rettelig tilhørte dere... Hvis [det er slik at] ditt lands [Frankrikes] seneste generasjoner ikke har fremstått i særlig strålende glans og ære, så kunne du ha sett bort fra dem og [isteden] begrunnet dine krav og fordringer med henvisning til tidligere slektsledd. Som følge av from aktelse for disse dine forfedre ville du med din forestillingskraft ha oppfattet dem som selve standarden for dyd og visdom, hinsides den vulgære praksis som kjennetegner nuet. Du ville ved det nettopp ha fått det eksempel til etterfølgelse som du søkte. Ved å respektere dine forfedre, ville du ha oppnådd selvaktelse."

Side 181 ff.: (Her oppsummerer Burke sine grunner for hvorfor engelskmenn, her inkluderer irlenderen Burke seg selv, kollektivt står så meget høyere på alle tenkelige områder enn hans samtids franskmenn). "Takket være vår trege motstand mot nyskapning [innovation], takket være den kjølige langsomhet som kjennetegner vår nasjonale karakter, preges vi fortsatt av våre forfedre. Vi har ikke tapt, slik jeg oppfatter det, vår generøsitet og tankens verdighet [slik den kom til uttrykk] i det 14. århundre [da en tilfangetatt fransk konge etter Burkes mening ble behandlet med mer verdighet og respekt enn den som er blitt kong Ludvig 16. til del i datidens Frankrike]. [Burke finner her ingen grunn til å komme inn på halshuggingen av den engelske kong Charles I midt på 1600-tallet]. Ei heller har vi forvandlet oss til villmenn [savages], [altså stadig slik som franskmennene]. Vi har ingen ateister til å preke for oss, gærninger [madmen] er ikke våre lovgivere. Vi vet at vi har ikke gjort noen nye oppdagelser når det dreier seg om moral - og vi tror heller ikke at slike kan gjøres. Vi tror heller ikke at synderlig mange [nyoppdagelser] lar seg gjøre når det gjelder de store prinsipper innen statsstyrelsen. Det samme er tilfelle når det dreier seg om ideer om frihet - disse var blitt [fullt ut] forstått lenge før vi ble født, på samme måte som tilfellet vil være etter at den grav [som vi befinner oss i] er blitt fylt med jord.... Vårt indre er ikke blitt trukket ut av oss med det for øye at vi, liksom utstoppede fugler i et museum, skulle fylles med treull og filler og med usle, flekkete papirstrimler om menneskets rettigheter.

Side 183 (om fordommer vi bør ha): "... istedenfor å kaste vrak på våre gamle fordommer dyrker vi dem i meget høy grad. ...og vi dyrker dem fordi de er fordommer [prejudices], og jo lenger de har vart og jo mer alment de forekommer, dess mer dyrker vi dem. Vi er redde for å legge forholdene til rette slik at folk fristilles til å leve og virke etter sin egen private fornuft, fordi vi mistenker det enkelte menneske for å være heller svakt utrustet hva fornuften angår - [i stedet] ville det være en fordel om individene gjorde seg nytte av "the general bank and capital of nations and of ages." Mange av våre tenkere ["men of speculation"] istedenfor å sprenge i stykker almindelig forekommende fordommer, anvender heller sin klokskap på å oppdage hvilken latent visdom som finnes nedlagt i dem." (Sitat slutt). Det er (forstår vi) absolutt ikke fordelaktig å kaste vrak på "the coat of prejudice" og kun bli stående igjen med "the naked reason". Denne høysang til fordommer, som det her for plassens skyld kun er gjengitt bruddstykker av avsluttes med følgende: "Det er nettopp gjennom fordommene at plikten blir en del av menneskets natur."

Side 186: "Vi vet, og hva som er bedre enn det, vi føler innvendig at religion er grunnlaget for det siviliserte samfunn, og er kilden til alt godt og til all velvære." Videre: "Hvis våre religiøse grunnsetninger noen gang skulle trenge til ytterligere oppklaring, kommer vi ikke til å påkalle ateisme i den anleding. ... Det [vårt trosgrunnlag] vil [i så fall] bli parfymert [sic] med annen slags røkelse enn det smittsomme materiale som blir importert av smuglere av "adulterated metaphysics." Vi vet, og vi er stolte over å vite, at mennesket rent konstitusjonelt er et religiøst dyr, [muligens er dette som ser ut som en vri på Aristoteles bevisst fra Burkes side] - at ateisme ikke bare er imot vår fornuft men også mot våre instinkter; og lar seg [således] ikke opprettholde i lengre tid. ...[istedenfor slik som hos dere] er vi fast besluttet på å bevare en etablert kirke, et etablert monarki, et etablert aristokrati og et etablert demokrati, hver [av de nevnte institusjoner] i den utstrekning de [nå] eksisterer og ikke større." Apropos "demokrati", Burkes sete i parlamentet, fra 1780 til -94 var en såkalt pocket borough som hans venn, Lord Fitzwilliam kontrollerte. Det var dengang ikke hemmelig valg. Burkes sønn Richard "arvet" førøvrig plassen i parlamentet da faren sa takk for seg.

Side 188: " Det har vært denne tidsalders ulykke, og ikke som disse gentlemen [sarkastisk referanse til de franske revolusjonære og deres britiske sympatisører] tror dens ære, at alt mulig må diskuteres - akkurat som om vårt lands konstitusjon skulle være et egnet tema for krangel og kiv og ikke til fryd og glede."

Side 191: "Når folket har tømt seg for all "lust of selfish will", noe som det er umulig at de noen gang skulle gjøre uten ved religionens hjelp ... vil de bli mer forsiktige med hvordan de utruster lave og ukvalifiserte personer med makt."

Side 99: Burke avlegger her engelske sympatisører av den franske revolusjon, the Revolution Society og spesielt en av dets ledende skikkelser, Richard Price, en visitt. Price hadde i et skrift formastet seg til å hevde at som følge av den engelske revolusjon av 1689 og dens Declaration of Rights hadde engelskmennene oppnådd følgende rettigheter: Å velge sine egne myndigheter (governors) - å avsette myndighetene på grunn av vanstyre - å forme en stat (government) på den måte vi selv foretrekker. Burke: "Denne nye og hittil uhørte rettighetserklæring, skjønt utstedt på vegne av hele folket, er kun et produkt av disse herrer og deres fraksjon. Det engelske folk er uten delaktighet i dette. De motsetter seg det på det sterkeste. De vil motsette seg den praktiske iverksettelse med sine liv og sine formuer. Og de er forpliktet til dette gjennom landets lover." Det fremgår tydelig gjennom Burkes besvergelser at det ikke bare er Price tolkning av the Declaration of Rights som Burke er uenig i, men så absolutt også selve realiteten i saken.

På tross av sin erklærte høyaktelse overfor D. of Rights med sin vekt på konstitusjonelt kongedømme slår Burke fast (side 115) etter indignert å ha avvvist den tanke, fremsatt av nevnte Richard Price, at kongen skal være sitt folks første tjener: "Men kongen av Storbritannia adlyder ingen annen person, alle andre står individuelt og kollektivt under ham og skylder ham lovbefalt lydighet." (En kan vel med henblikk på dette utsagn bedre forstå Burkes sterke forargelse over den tidligere eneveldige franskekongens degradering).

"På side 119 gir Burke til kjenne synspunkter som vel må sies å høre til hans absolutt "beste": "Denne politikk [nedarvede institusjoner og privilegier] er, synes det meg, et resultat av dyp tankegang; eller snarere den lykkebringende virkning av å følge naturen, hvilket vil si visdom uten tankegang [reflection]. ... Den ånd som higer etter nyskapning er [derimot] i almindelighet resultatet av en egoistisk legning og et begrenset synsfelt." (Antagelig den mest sviende karakteristikk Burke kunne tenke seg).

Burke kan ellers fortelle oss (side 120) at på samme måte, som vi nedarver, [working after the pattern of nature], og viderefører liv og eiendom til neste generasjon, mottar vi [fra tidligere slektsledd], beholder og gir videre våre privilegier og vår styreform."

På side 153 forekommer følgende tankenøtt: "The pretended rights of these theorists [her siktes til den franske revolusjons intellektuelle] are all extremes, and in proportion as they are metaphysically true, they are morally and politically false." Hvis en gir seg av med å grunne på dette, fremkommer spørsmålet - hvilke tanker skal så danne basis for hva som er moralsk og politisk riktig? Hvis det altså skal måtte kreves for at rettigheter skal erklæres moralsk og politisk riktige at de prinsipielle tanker disse bygger på er gale, tror jeg nok man er kommet noe på vidvanke, ja. Eller, en slik metafysikk som den Burke lanserer gjelder kanskje ikke overalt og til alle tider? Den har kanskje bare gyldighet i revolusjonens Frankrike?

Enkelte ganger overmannes Burke av pessimisme over skremmende utviklingstendenser i tiden (side 171) (hans blomstrende språk gjør seg nok best på originalspråket). "But now all is to be changed. All the pleasing illusions, [illusjoner, iallfall behagelige sådanne, er for Burke, liksom fordommer, positivt ladede foreteelser - noe man bør ha] which made power gentle, and obidience liberal, which harmonized the different shades of life, and which, by a bland assimilation, incorporated into politics the sentiments which beautify and soften private society, are to be dissolved by this new conquering empire of light and reason. All the decent drapery of life is to be rudely torn off. All the super-added ideas, furnished from the wardrobe of a moral imagination, which the heart owns, and the understanding ratifies as necessary to cover the defects of our naked shivering nature and to raise it to dignity in our own estimation, are to be exploded as a ridiculous, absurd and antiquated fashion."

Lysten til å gjengi uttalelser fra Burke er ikke uttømt med dette, han har mer "visdom" på lager, men det får vel nå holde i denne omgang i det minste, jeg antar jeg har gitt den utholdende leser et representativt utsnitt av hva han står for.

Som tidligere nevnt, hensikten med å gi enkelte innblikk i Burkes verden, og i og med det i konservatismens røtter, har ikke først og fremst vært å viderebringe idehistorisk ballast for denne kunnskaps egen skyld. Det har snarere vært meningen å belyse sider ved en bevegelse som stadig må regnes med blant Vestens viktige politiske størrelser. Det synes meg urovekkende hvis det er slik at Reflections on the Revolution in France stadig er å betrakte som konservatismens grunnbok, slik det ofte hevdes. Er virkelig dette det beste man på konservativt hold klarer å spa opp når man i de kretser føler behov for å henvise til egen ideologi? Det virker slik; noe som inngir et temmelig forstemmende inntrykk av hvor åndsfattig og anti-intellektuell denne politiske retningen i realiteten er. Det kan faktisk synes som om saken er den at i og med Burke mener de konservative å ha skaffet seg et brukbart ståsted for å kunne avvise alle former for ideologi, dvs. prinsipiell tenkning angående samfunnsspørsmål.

Konservatismen presenteres som, og for mange går den for å utgjøre, den vestlige verdens verdigrunnlag, det stø og trygge alternativ, kommunismens historiske motpol. Og samtidig preges grunnen av redsel for radikal, grunnleggende tankegang, og av frykt for samfunnseksperimenter "man ikke vet hvor vil føre hen". Under slike forhold er faren nettopp til stede for at man får mer av det man egentlig frykter. Man gir grunnlag for en oppkomst av ideologier også av det mest ugjennomtenkte, irrasjonelle slag, mange vil føle at denslags tanker tross alt representerer noe bedre, noe mer potent, enn den frykt for systematisk tenkning som later til å kjennetegne konservatismen.

Det er riktig som det er sagt at dårlige ideer kan kun erstattes med bedre ideer. Men, noe som er blitt tydeliggjort bl.a. gjennom forsøkene på å få i stand en konservativ "Burke Revival", selve frykten for sammenfattende politiske ideer overhodet hører likedan til de ting det er viktig å ta et oppgjør med.

© Knut Mønnesland 1996


Copyright © Foreningen for Studium av Objektivismen