Burke
og konservatismen
av
Knut Mønnesland
Er konservatisme
en ideologi? Svaret på et slikt spørsmål vil
fra en konservativ selv ofte kunne lyde: Nei - og
gudskjelov for det! Andre konservative derimot
har ikke helt helt kunnet avfinne seg med en slik
avvisning av alt som ideologi heter. Man har
tvertimot følt et savn her - tross alt trenger
vel også høyresiden å kunne vise til en
noenlunde systematisert tankegang på ideplanet?
Og man har gitt seg ut på leting etter en form
for ideologi ("so ein Ding müssen wir auch
haben") og etter ideologer. Selv vil jeg nok
være av den mening at svaret på det innledende
spørsmål må være negativt, konservatisme er
en mer eller mindre gjennomført holdning, dvs.
holdning på det følelsesmessige plan, til
historiske eller samtidige begivenheter, og til
politiske initiativer og tankegang. Det må her
tilføyes at denne holdning fortrinnsvis har
gått ut på å reagere (oftest negativt) på andres
politiske initiativ og fremsatte tanker, man
fremkommer vanligvis ikke med egne
originalprodukter.
Men letingen
etter ideologi, eller helst ideologer, kan gi
interessante resultater. Hva man på konservativt
hold i så måte kommer frem til bør ikke bare
ha akademisk, eller kuriøs, interesse;
konservative partier har i de vestlige land hatt
en betydningsfull innflytelse, som den største
og i realiteten ofte den eneste opposisjon til
sosialistiske/sosialdemokratiske partier. Noen
ganger har de, som kjent, også vært i
maktposisjon.
Den person man
på konservativt hold oftest stanser ved i jakten
på en ideolog er den irske politiker Edmund
Burke (1729 - 1797), hvis parlamentariske og
politiske innsats forøvrig som kjent kom til å
foregå i England. Og den bok, eller det skrift,
som man fremhever har titelen Reflections on
the Revolution in France fra år 1790. Burke
er også kjent for sine taler (år 1775) til
fordel for uavhengighet for de amerikanske
koloniene. Disse talene egner seg imidlertid
dårlig til konservativ ideologisering, det er en
temmelig anderledes Burke vi møter her enn i Reflections,
her omtales kolonistenes frihetstrang,
opposisjonslyst og uvilje mot skattlegging i
høyst positive vendinger, mens i Reflections
er det det autoritet som vektlegges. De troløse
franskmenns manglende respekt og aktelse for det
gamle regimets institusjoner omtales i hissige,
ytterst negative vendinger, opprørstrang som
sådan er her blitt en uting (uansett), og han
bekymrer seg endog (kanskje noe ulogisk med
henblikk på hans ringeakt for revolusjonens
regime) for den manglende skatteinngang hos den
franske stat! Som basis for konservativ politisk
tenkning er det således den eldre Burke vi må
konsentrere oss om - den tenkning, eller de
holdninger, som kommer til uttrykk i nevnte Reflections.
For Burke
utgjorde, i likhet med det Whig-aristokratiet han
politisk stod sammen med, "The glorious
Revolution" av 1689 og den samfunnsform som
denne gav som resultat, den ypperste
frembringelse som menneskeheten hittil iallfall
hadde vært i stand til å prestere. (Det var ved
denne anledning den katolske kongen James II, som
ønsket å gjøre seg eneveldig ble slått ved
the battle of Boyne i Irland og man i og med the
Declaration of Rights endelig stadfestet
konstitusjonelt kongedømme). Burke sier selv om
dette: "Denne revolusjon kom i stand i den
hensikt å bevare våre gamle, utvilsomme og
ufravikelige lover og friheter og den tidligere
konstitusjon [her følger en oppramsning av
dokumenter] som er vår eneste sikkerhet for
frihet og lov. ... Bare ideen om å frembringe et
nytt styre [government] er nok til å fylle oss
med motbydelighet og skrekk. Da denne revolusjon
fant sted ønsket vi, og vi ønsker nå, å
avlede alt som vi baserer oss på som en arv
fra våre forfedre." (Burkes
understrekning).
Burke var
protestant (anglikaner), det måtte man forøvrig
være i de dager hvis man skulle ha sete i
Parlamentet. Hans far var også protestant, det
var for å ha nevnt det, en betingelse for at han
kunne praktisere i sitt yrke, som var sakfører.
Men ellers var hele "tjukke slekta",
hans egen, hans kone og hennes familie irske
katolikker. Edmund Burke var vel og merke av
rotekte irsk opprinnelse, ikke anglo-irsk. Som
det på den tiden anstod seg en engelsk
gentleman, noe som det øyensynlig var viktig for
ham å fremstå som, skaffet han seg en
landeiendom, et gods, Beaconsfield, noen mil vest
for London. Han hadde kanskje stilet vel høyt,
på grunn av denne sin anskaffelse var hans
private økonomi ytterst anstrengt- den
pengepremie Burke fikk av regjeringen etter å ha
prestert Reflections on the Revolution in
France kom iallfall godt med. Men, kan man
undres, det forholder seg jo faktisk slik at
nettopp the Glorious Revolution (en betegnelse
som Burke nok har hatt visse vanskeligheter med
å fordøye) ble en stadfestelse av den engelske
undertrykkelse av alt irsk, som riktignok hadde
begynt tidligere, men som skjøt ekstra fart
heretter. (Denne undertrykkelse og mesteparten av
dens vesen burde være velkjent nok så det skal
ikke her brukes plass til å dokumentere
enkeltheter). Burde ikke nettopp Burke med sitt
politiske engasjement og fra sin talerstol i
parlamentet ha sunget ut om de britiske
makt-overgrep som foregikk i Irland, og som han
jo ut fra sin bakgrunn hadde førstehånds
kjennskap til? Men han kom ikke med slike
synspunkter offentlig. Derimot i private brev
(som er bevart) bl.a. til sin sønn, er han
opprørt over "the atrocities" som de
engelske myndigheter begår overfor irlenderne. I
samtiden vakte det forøvrig en viss undring at
protestanten Burke i Reflections over
adskillige sider i skriftet fremtrer så
gråtkvalt på vegne av det katolske presteskap i
Frankrike fordi denne stand der hadde måttet gi
avkall på sine privilegier.
Det første vi
bør ha klart for oss når vi leser Burke (den
Burke som er blitt kjent som konservatismens
opphavsmann, eller, om man vil, reaksjonens
yppersteprest, og som vi heretter kommer til å
konsentrere oss om) er at man ikke bør forvente
noen egentlig argumentasjon til fordel for
konservative standpunkter eller holdninger.
Titelen Reflections --- osv. er således
absolutt misvisende. Skriftet utgjør i
realiteten en 300 sider (i Penguin-utgaven av
1986) lang samling negative karakteristikker av
de franske revolusjonære, utsøkte skjellsord,
perfide (men også plumpe) sarkasmer og er ellers
preget av et innbitt, nærmest paraplyfektende,
raseri over de formastelige franske
samfunnsomveltere. Men midt oppi alt dette kan
man utlese Burkes egne politiske og moralske
holdninger med all ønskelig klarhet.
Det annet poeng
som vi også bør ha klart for oss er at Burke
skrev sin Reflections, i formen et
svarbrev til franskmannen Chames-Jean-François
de Pont, i år 1790. Dvs. på et tidspunkt da den
franske revolusjon ennå ikke hadde budt på
hverken kongens eller dronningens henrettelse,
folkehopens "septembermyrderier" av
folk de tilfeldig fant i fengsler som ble
stormet, for ikke å snakke om oppsporingen og
guillotineringen av "revolusjonens
fiender", noe som fremfor alt fant sted
under Robespierres skrekkvelde. På det tidspunkt
da Burke lanserte nevnte skrift bød ennå den
franske revolusjon på trekk (som avskaffelse av
privilegier, menneskerettserklæring og, delvis i
det minste, folkevalgt nasjonalforsamling), trekk
som senere tiders liberale og halv-liberale
opinion i høy grad har applaudert. Det er m.a.o.
disse og lignende trekk ved den franske
revolusjon som det er Burke går til felts mot.
Og i 1790 var store deler av britisk opinion ikke
på linje med Burke i hans syn på revolusjonen.
Men den senere utvikling i begivenhetene i
Frankrike reddet, kan man si, det meste av Burkes
prestisje. Han ble nå av mange ansett som mannen
som hadde sett riktig og som hadde fått rett i
sine tidlige spådommer.
Men er nå dette
en riktig dom? Skal f.eks. Kerensky holdes
ansvarlig for Bolsjevik-kuppet og de
etterfølgende redsler, et kupp som feide ham
selv av veien? Og skal de tidlige franske
revolusjonære, mennene som svor ballhuseden,
gjøres ansvarlig for Pariser-kommunens
(sansculottenes) statskupp i august 1792, det
etterfølgende "Berget"s statskupp juni
1793 osv., og alt det som deretter fulgte?
Det kan kanskje
innvendes, burde ikke nå i 1996 historiens slør
forlengst ha senket seg over Edmund Burke - av
interesse kanskje for spesialister på britisk
historie - men forøvrig en bortkastet
beskjeftigelse for den som er opptatt av ideer og
idehistorie? Og er det egentlig misforstått når
Reflections stadig befinner seg på
pensumlisten i idehistorie på Universitetene? -
Til dette må en kunne svare at det nå en gang
nødvendigvis er slik at ideer rent idehistorisk
ikke først og fremst kan utmåles etter deres
"godhet", men fortrinnsvis på grunnlag
av deres innflytelse gjennom en eller flere
historiske epoker. Og Burkes ideer oppnådde
utvilsomt innflytelse i toneangivende kretser i
datidens England. Og ikke bare i England, f.eks.
vakte Burkes skrift, ikke uventet, sympati hos
fyrst Metternich. Men hvordan er det - finnes det
folk som påkaller Burke også i våre dager?
Svaret må faktisk bli ja - og vi skal nå
forsøke å nøste opp visse tråder om hvordan
dette kan henge sammen.
De første
egentlige bestrebelser på å gjøre Burke
"tilgjengelig" i moderne tid fant sted
i etterkant av den annen verdenskrig ved den
kalde krigs tilsynekomst. (Strengt tatt hadde det
vært noen tilløp tidligere i dette århundre
også, nevnt i en bok skrevet av en A.A. Baumann:
"Burke, the Founder of Conservatism",
London 1929). En krets av politisk konservative
amerikanere fant ut at man kunne trenge et
motstykke til kommunismen, til marxistisk
propaganda, og til denne oppgave falt valget på
Edmund Burke! For å sitere Conor (en n) Cruise
O`Brien, rektor ved Dublin Universitet, som har
skrevet introduksjonen til førnevnte
Penguin-utgave av Reflections: "Prosessen
[bruken av Burke som kommunistisk motpol] begynte
med utgivelsen av Burke`s Politics, en
antologi med introduksjon av Ross Hofman og Paul
Levack i 1949. Et antall amerikanske
universitetslærde og skribenter, innbefattet et
betydelig katolsk innslag, satte seg fore å
opphøye Burke til en stor politisk filosof og
eksponent for National Law [noe usikker mening],
og stabil orden, en forløper for det atlantiske
samfunn." Disse skriver så: "Burkes
politikk er grunnet på en anerkjennelse av den
universelle lov som omhandler fornuft og rettferd
forordnet av Gud som grunnlaget for et godt
samfunn." En av skribentene i Burke`s
Politics, Peter J. Stanlis, som selv så
året 1949 som "begynnelsen til en
kontrarevolusjon på tradisjonelt grunnlag",
var siden en av grunnleggerne av en publikasjon
ved navn Burke Newsletter. En annen amerikaner,
Charles B. Cone, forfatter av en biografi om
Burke (Burke and the Nature of Politics, to
deler, University of Kentucky Press 1957 og 1964)
uttaler at "Burke studies er en meget
selvbevisst del av vår samtidige konservative
gjenopplivning [revival]". Nevnte O`Brien
som ovennevnte sitater er hentet fra nevner
samtidig at de amerikanske Burke-tilhengerne
under presentasjonen av sitt budskap tross alt
ble konfrontert med betydelig fordøyelsesbesvær
også blant konservative kretser i USA. Her i
Norge er det først og fremst de tidligere
Høyre-stortingsmenn Paul Thyness (som skrev en
bok om Burke) og Lars Roar Langslet som har
stått som eksponenter for vår hjemlige
"Burke revival". Disse antegnelser må
ikke oppfattes dithen at Burke spiller den samme
ideologiske rolle hos de konservative som Marx
spiller for marxistene. Som vi allerede har vært
inne på spiller ideologi i det hele tatt langt
mindre rolle hos de konservative. Men når man i
disse kretser først er i det ideologiske
hjørnet er det stadig helst Burke man henviser
til. Og det skyldes nok innsatsen til
nevnte Peter J. Stanlis og konsorter i tiden
etter den annen verdenskrig. (Det er vel knapt
nødvendig her å nevne at jeg ikke mener at alle
som har betydd noe innenfor konservative partier,
f.eks. Margareth Thatcher, har vært konservative
eller bare konservative i sin politiske holdning.
La det for ordens skyld likevel være sagt).
Men nå er det
kanskje på på tide å la Burke ("the
founder of conservatism") selv komme til
orde, og det så meget mer som hans uttalelser
så absolutt taler for seg selv. Jeg vil
presisere at utvalget av sitater ikke er spesielt
dreid på noen måte, de er alle typisk for Burke
når han uttrykker seg klart og utvetydig (noe
som ikke alltid er tilfelle). Eller for å si det
på en annen måte, når han i det hele tatt
mener noe spesifikt midt i flommen av skjellsord
og sarkasmer.
For det første,
det er fra Burke den stammer den velkjente
konservative sentensen, nemlig "å forandre
for å bevare." Uforanderlighet er idealet,
men under press av ytre omstendigheter såsom
politisk radikalisme, folks utålmodighet og
rastløshet m.m., kan det, hvis det er
uomgjengjengelig nødvendig, være på sin plass
å foranstalte endringer i samfunnet. Man må
bare være klar over at målet er å vende
tilbake til utgangspunktet, forandringene er
manøvrer for å unngå grunnleggende
endringer.
En annen
velkjent, typisk konservativ, tanke med opphav
hos Burke er den om institusjonenes selvstendige
iboende verdi. Hos ham er disse institusjonene
noe langt mer enn praktiske og nyttige
anordninger for rasjonelle behov hos hos de
enkelte individer i et samfunn. Aktelse og
hengivenhet overfor institusjonene oppfattes som
nedfelt i vår natur, som instinkter. Eller for
å si det med Burkes egne (noe kronglete) ord:
" Gjennom den samme plan [han har tidligere
omtalt lovene i de samme vendinger] [som er] i
overensstemmelse med naturen i våre kunstige [!]
institusjoner, og ved å tilkalle assistanse fra
dennes [naturens] ufeilbarlige og mektige
instinkter, i den hensikt å styrke vår fornufts
feilbarlige og svakelige utrustning, har vi
avledet flere andre, og slett ikke
betydningsløse fordeler, ved å betrakte våre
friheter i lys av det arvede. (Unnskyld, men
dette er allikevel blant Burkes kortere
setninger). Idet vi alltid [sørger for å]
handle i nærvær av [våre] kanoniserte
forfedre, vil frihetens ånd, som alene og på
egen hånd vil måtte medføre vanstyre og
eksesser, være bundet med sterke bånd."
Temmelig meget
av omtalte epos omhandler Burkes medlidenhet og
medfølelse med den franske kongens (og også
dronningens) krenkede følelser ved som følge av
begivenhetene i 1789 og 1790 å måtte opptre som
konstitusjonell istedenfor eneveldig monark. (Men
for Englands vedkommende er som vi har sett,
nettopp konstitusjonelt kongedømme tingen). Et
av hans viktigste ankepunkter er at denne
(delvise) tilsidesettelsen av kong Ludvig 16. var
ulovlig (etter det gamle regimets lover)!
Kontinuiteten brytes. Selv om det kunne vært
fristende, vi skal ikke gå nærmere inn på
dette her, men heller vende oppmerksomheten hen
på andre deler av Burkes skrift som (også) kan
tjene som konservativ oppbyggelse.
Side 122 (i
nevnte Penguin-utgave): (Reflections er
som nevnt i formen et brev til Hr. de Pont)
"Dere begynte galt fordi dere begynte med å
forakte alt som rettelig tilhørte dere... Hvis
[det er slik at] ditt lands [Frankrikes] seneste
generasjoner ikke har fremstått i særlig
strålende glans og ære, så kunne du ha sett
bort fra dem og [isteden] begrunnet dine krav og
fordringer med henvisning til tidligere
slektsledd. Som følge av from aktelse for disse
dine forfedre ville du med din forestillingskraft
ha oppfattet dem som selve standarden for dyd og
visdom, hinsides den vulgære praksis som
kjennetegner nuet. Du ville ved det nettopp ha
fått det eksempel til etterfølgelse som du
søkte. Ved å respektere dine forfedre, ville du
ha oppnådd selvaktelse."
Side 181 ff.:
(Her oppsummerer Burke sine grunner for hvorfor
engelskmenn, her inkluderer irlenderen Burke seg
selv, kollektivt står så meget høyere på alle
tenkelige områder enn hans samtids franskmenn).
"Takket være vår trege motstand mot
nyskapning [innovation], takket være den
kjølige langsomhet som kjennetegner vår
nasjonale karakter, preges vi fortsatt av våre
forfedre. Vi har ikke tapt, slik jeg oppfatter
det, vår generøsitet og tankens verdighet [slik
den kom til uttrykk] i det 14. århundre [da en
tilfangetatt fransk konge etter Burkes mening ble
behandlet med mer verdighet og respekt enn den
som er blitt kong Ludvig 16. til del i datidens
Frankrike]. [Burke finner her ingen grunn til å
komme inn på halshuggingen av den engelske kong
Charles I midt på 1600-tallet]. Ei heller har vi
forvandlet oss til villmenn [savages], [altså
stadig slik som franskmennene]. Vi har ingen
ateister til å preke for oss, gærninger
[madmen] er ikke våre lovgivere. Vi vet at vi
har ikke gjort noen nye oppdagelser når det
dreier seg om moral - og vi tror heller ikke at
slike kan gjøres. Vi tror heller ikke at
synderlig mange [nyoppdagelser] lar seg gjøre
når det gjelder de store prinsipper innen
statsstyrelsen. Det samme er tilfelle når det
dreier seg om ideer om frihet - disse var blitt
[fullt ut] forstått lenge før vi ble født, på
samme måte som tilfellet vil være etter at den
grav [som vi befinner oss i] er blitt fylt med
jord.... Vårt indre er ikke blitt trukket ut av
oss med det for øye at vi, liksom utstoppede
fugler i et museum, skulle fylles med treull og
filler og med usle, flekkete papirstrimler om
menneskets rettigheter.
Side 183 (om
fordommer vi bør ha): "... istedenfor å
kaste vrak på våre gamle fordommer dyrker vi
dem i meget høy grad. ...og vi dyrker dem fordi
de er fordommer [prejudices], og jo lenger de har
vart og jo mer alment de forekommer, dess mer
dyrker vi dem. Vi er redde for å legge
forholdene til rette slik at folk fristilles til
å leve og virke etter sin egen private fornuft,
fordi vi mistenker det enkelte menneske for å
være heller svakt utrustet hva fornuften angår
- [i stedet] ville det være en fordel om
individene gjorde seg nytte av "the general
bank and capital of nations and of ages."
Mange av våre tenkere ["men of
speculation"] istedenfor å sprenge i
stykker almindelig forekommende fordommer,
anvender heller sin klokskap på å oppdage
hvilken latent visdom som finnes nedlagt i
dem." (Sitat slutt). Det er (forstår vi)
absolutt ikke fordelaktig å kaste vrak på
"the coat of prejudice" og kun bli
stående igjen med "the naked reason".
Denne høysang til fordommer, som det her for
plassens skyld kun er gjengitt bruddstykker av
avsluttes med følgende: "Det er nettopp
gjennom fordommene at plikten blir en del av
menneskets natur."
Side 186:
"Vi vet, og hva som er bedre enn det, vi
føler innvendig at religion er grunnlaget for
det siviliserte samfunn, og er kilden til alt
godt og til all velvære." Videre:
"Hvis våre religiøse grunnsetninger noen
gang skulle trenge til ytterligere oppklaring,
kommer vi ikke til å påkalle ateisme i den
anleding. ... Det [vårt trosgrunnlag] vil [i så
fall] bli parfymert [sic] med annen slags
røkelse enn det smittsomme materiale som blir
importert av smuglere av "adulterated
metaphysics." Vi vet, og vi er stolte over
å vite, at mennesket rent konstitusjonelt er et
religiøst dyr, [muligens er dette som ser ut som
en vri på Aristoteles bevisst fra Burkes side] -
at ateisme ikke bare er imot vår fornuft men
også mot våre instinkter; og lar seg [således]
ikke opprettholde i lengre tid. ...[istedenfor
slik som hos dere] er vi fast besluttet på å
bevare en etablert kirke, et etablert monarki, et
etablert aristokrati og et etablert demokrati,
hver [av de nevnte institusjoner] i den
utstrekning de [nå] eksisterer og ikke
større." Apropos "demokrati",
Burkes sete i parlamentet, fra 1780 til -94 var
en såkalt pocket borough som hans venn, Lord
Fitzwilliam kontrollerte. Det var dengang ikke
hemmelig valg. Burkes sønn Richard
"arvet" førøvrig plassen i
parlamentet da faren sa takk for seg.
Side 188: "
Det har vært denne tidsalders ulykke, og ikke
som disse gentlemen [sarkastisk referanse til de
franske revolusjonære og deres britiske
sympatisører] tror dens ære, at alt mulig må
diskuteres - akkurat som om vårt lands
konstitusjon skulle være et egnet tema for
krangel og kiv og ikke til fryd og glede."
Side 191:
"Når folket har tømt seg for all
"lust of selfish will", noe som det er
umulig at de noen gang skulle gjøre uten ved
religionens hjelp ... vil de bli mer forsiktige
med hvordan de utruster lave og ukvalifiserte
personer med makt."
Side 99: Burke
avlegger her engelske sympatisører av den
franske revolusjon, the Revolution Society og
spesielt en av dets ledende skikkelser, Richard
Price, en visitt. Price hadde i et skrift
formastet seg til å hevde at som følge av den
engelske revolusjon av 1689 og dens Declaration
of Rights hadde engelskmennene oppnådd følgende
rettigheter: Å velge sine egne myndigheter
(governors) - å avsette myndighetene på grunn
av vanstyre - å forme en stat (government) på
den måte vi selv foretrekker. Burke: "Denne
nye og hittil uhørte rettighetserklæring,
skjønt utstedt på vegne av hele folket, er kun
et produkt av disse herrer og deres fraksjon. Det
engelske folk er uten delaktighet i dette. De
motsetter seg det på det sterkeste. De vil
motsette seg den praktiske iverksettelse med sine
liv og sine formuer. Og de er forpliktet til
dette gjennom landets lover." Det fremgår
tydelig gjennom Burkes besvergelser at det ikke
bare er Price tolkning av the Declaration of
Rights som Burke er uenig i, men så absolutt
også selve realiteten i saken.
På tross av sin
erklærte høyaktelse overfor D. of Rights med
sin vekt på konstitusjonelt kongedømme slår
Burke fast (side 115) etter indignert å ha
avvvist den tanke, fremsatt av nevnte Richard
Price, at kongen skal være sitt folks første
tjener: "Men kongen av Storbritannia adlyder
ingen annen person, alle andre står individuelt
og kollektivt under ham og skylder ham lovbefalt
lydighet." (En kan vel med henblikk på
dette utsagn bedre forstå Burkes sterke
forargelse over den tidligere eneveldige
franskekongens degradering).
"På side
119 gir Burke til kjenne synspunkter som vel må
sies å høre til hans absolutt
"beste": "Denne politikk
[nedarvede institusjoner og privilegier] er,
synes det meg, et resultat av dyp tankegang;
eller snarere den lykkebringende virkning av å
følge naturen, hvilket vil si visdom uten
tankegang [reflection]. ... Den ånd som higer
etter nyskapning er [derimot] i almindelighet
resultatet av en egoistisk legning og et
begrenset synsfelt." (Antagelig den mest
sviende karakteristikk Burke kunne tenke seg).
Burke kan ellers
fortelle oss (side 120) at på samme måte, som
vi nedarver, [working after the pattern of
nature], og viderefører liv og eiendom til neste
generasjon, mottar vi [fra tidligere slektsledd],
beholder og gir videre våre privilegier og vår
styreform."
På side 153
forekommer følgende tankenøtt: "The
pretended rights of these theorists [her siktes
til den franske revolusjons intellektuelle] are
all extremes, and in proportion as they are
metaphysically true, they are morally and
politically false." Hvis en gir seg av med
å grunne på dette, fremkommer spørsmålet -
hvilke tanker skal så danne basis for hva som er
moralsk og politisk riktig? Hvis det altså skal
måtte kreves for at rettigheter skal erklæres
moralsk og politisk riktige at de prinsipielle
tanker disse bygger på er gale, tror jeg nok man
er kommet noe på vidvanke, ja. Eller, en slik
metafysikk som den Burke lanserer gjelder kanskje
ikke overalt og til alle tider? Den har kanskje
bare gyldighet i revolusjonens Frankrike?
Enkelte ganger
overmannes Burke av pessimisme over skremmende
utviklingstendenser i tiden (side 171) (hans
blomstrende språk gjør seg nok best på
originalspråket). "But now all is to be
changed. All the pleasing illusions, [illusjoner,
iallfall behagelige sådanne, er for Burke,
liksom fordommer, positivt ladede foreteelser -
noe man bør ha] which made power gentle, and
obidience liberal, which harmonized the different
shades of life, and which, by a bland
assimilation, incorporated into politics the
sentiments which beautify and soften private
society, are to be dissolved by this new
conquering empire of light and reason. All the
decent drapery of life is to be rudely torn off.
All the super-added ideas, furnished from the
wardrobe of a moral imagination, which the heart
owns, and the understanding ratifies as necessary
to cover the defects of our naked shivering
nature and to raise it to dignity in our own
estimation, are to be exploded as a ridiculous,
absurd and antiquated fashion."
Lysten til å
gjengi uttalelser fra Burke er ikke uttømt med
dette, han har mer "visdom" på lager,
men det får vel nå holde i denne omgang i det
minste, jeg antar jeg har gitt den utholdende
leser et representativt utsnitt av hva han står
for.
Som tidligere
nevnt, hensikten med å gi enkelte innblikk i
Burkes verden, og i og med det i konservatismens
røtter, har ikke først og fremst vært å
viderebringe idehistorisk ballast for denne
kunnskaps egen skyld. Det har snarere vært
meningen å belyse sider ved en bevegelse som
stadig må regnes med blant Vestens viktige
politiske størrelser. Det synes meg urovekkende
hvis det er slik at Reflections on the
Revolution in France stadig er å betrakte
som konservatismens grunnbok, slik det ofte
hevdes. Er virkelig dette det beste man på
konservativt hold klarer å spa opp når man i de
kretser føler behov for å henvise til egen
ideologi? Det virker slik; noe som inngir et
temmelig forstemmende inntrykk av hvor
åndsfattig og anti-intellektuell denne politiske
retningen i realiteten er. Det kan faktisk synes
som om saken er den at i og med Burke mener de
konservative å ha skaffet seg et brukbart
ståsted for å kunne avvise alle former for
ideologi, dvs. prinsipiell tenkning angående
samfunnsspørsmål.
Konservatismen
presenteres som, og for mange går den for å
utgjøre, den vestlige verdens verdigrunnlag, det
stø og trygge alternativ, kommunismens
historiske motpol. Og samtidig preges grunnen av
redsel for radikal, grunnleggende tankegang, og
av frykt for samfunnseksperimenter "man ikke
vet hvor vil føre hen". Under slike forhold
er faren nettopp til stede for at man får mer av
det man egentlig frykter. Man gir grunnlag for en
oppkomst av ideologier også av det mest
ugjennomtenkte, irrasjonelle slag, mange vil
føle at denslags tanker tross alt representerer
noe bedre, noe mer potent, enn den frykt for
systematisk tenkning som later til å kjennetegne
konservatismen.
Det er riktig
som det er sagt at dårlige ideer kan kun
erstattes med bedre ideer. Men, noe som er blitt
tydeliggjort bl.a. gjennom forsøkene på å få
i stand en konservativ "Burke Revival",
selve frykten for sammenfattende politiske ideer
overhodet hører likedan til de ting det er
viktig å ta et oppgjør med.
© Knut
Mønnesland 1996
|