Nietzsche
og Rand - en sammenligning
av
Vegard Martinsen
Praktisk talt
hver eneste artikkel som publiseres om Ayn Rand i
tradisjonelle aviser og tidsskrifter inneholder
påstanden om at hun er nietzscheaner, eller at
det er vesentlige likhetspunkter mellom Rand og
Nietzsche. Eksempelvis påstår Morgenbladets
redaktør Truls Lie i sin omtale av den norske
utgaven av Atlas Shrugged, De som beveger
verden, at «Ayn Rand har lest Nietzche» og
at «slik Nietzsche anbefalte «overmennesket»
å riste av seg parasittene, skaper de som
beveger verden sitt eget Atlantis...»
(Morgenbladet 26/1-2001).
Tilsvarende
finner man i anmeldelsen av samme bok i
Klassekampen 31/3-2001 påstanden om at «Rands
moralkonsept ligger tett opp til Nietzsches. Som
Nietzsche lengter hun etter rovdyret i mennesket.
«Overmennesket» er de funksjonsdyktige - bare
de er hevet over altruismen og den konvensjonelle
moralens åk». (Anmeldelsen er skrevet av
biologiprofessor Dag Hessen).
Også
idehistorikeren Gunnar Schrøder Kristiansen
trekker en tilsvarende parallell i sin artikkel i
Samtiden nr 5-6/2000: «...objektivismens tanker
om politikk ligger ikke langt unna Nietzsches
aristokratiske, politiske teori. Begge gikk inn
for elitestyre, og begge var antidemokrater. Rand
var også tydelig inspirert av Nietzsches teori
om «overmennesket», men hos henne er de blitt
til «heroiske skikkelser». Både Roark og Galt
er personifiseringer av objektivismens viktigste
ideer, og samtidig gode eksempler på das
Ubermensch i nietzscheansk forstand» (s.
47).
Denne påståtte
parallellen mellom Rand og Nietzsche bygger i
hovedsak på en oppfatning om at Nietzsche som
filosof forfektet egoisme, at han hevdet at man
bør leve sitt liv i høyeste potens, at man bør
leve kraftig og intenst, at man i handling bør
følge sin egen vilje, og at man bør leve
uavhengig av de tradisjoner og normer som
tilfeldigvis finnes i samfunnet omkring en. Man
bør også, ifølge denne versjonen av Nietzsches
filosofi, arbeide med seg selv ved å forsøke å
forbedre seg og utvikle seg til å bli et bedre
menneske enn man er idag, og målet er å bli et
«overmenneske». Videre ligger det i denne
tolkningen av Nietzsche at ikke alle mennesker er
i stand til dette - de fleste mennesker er
konforme, tradisjonsbundne, og forsiktige i sin
livsførsel, mens enerne, de sterke, de som er i
stand til å overvinne svakheter i seg selv, de
tilhører et aristokrati og er hevet over vanlige
normer og regler.
Et annet
velkjent element hos Nietzsche er hans motstand
mot kristendommen, han beskrev den som en
«fattigmannsplatonisme», og som et komplott av
de svake for å ta rotta på de sterke. Videre er
Nietzsche motstander av både velferdsstat («et
mangehodet uhyre») og demokrati.
Men den som tror
at dette er Nietzsches filosofi, tar feil. Dersom
man skal fremstille Nietzsches filosofi,
må man gjengi et representativt utvalg av hans
ideer, og dersom man gjør det vil man se at
fremstillingen ovenfor må suppleres med poenger
som gjør at bildet blir helt annerledes. Og da
vil enhver lett se at det er ingen likhetspunkter
mellom filosofiene til Rand og Nietzsche. Ikke
bare vil man se at det ikke er likhetspunkter,
man vil også oppdage at disse to filosofene
fundamentalt sett står på motsatt side av det
filosofiske spektrum: de har diametralt motsatte
standpunkter i alle viktige filosofiske
spørsmål.
La meg først
nevne at Nietzsche er en meget usystematisk
filosof, og at man derfor kan finne støtte for
innbyrdes motstridende standpukter i hans verker
- det sies ganske treffende om Nietzsche at han
systematisk motsier alt han sier. Enhver kan
således plukke gode enkeltstandpunkter fra ham
og gjøre disse til en del av sin
filosofi. Men det vi skal se på her er Nietzsches
filosofi. Nietzsches filosofi er det filosofiske
system som er kjernen i det som kommer frem i de
bøker hvor han står som forfatter. Som nevnt er
Nietzsche en uklar skribent - og han var selv
oppmerksom på dette. Det påståes at han skrev Beyond
Good and Evil for å tydeliggjøre det han
hadde forsøkt å si i Thus Spoke Zarathustra,
og at han skrev On the Genealogy of Morals
for tydeliggjøre det han hadde forsøkt å si i Beyond
Good and Evil.
Men det finnes
et par virkelige likhetspunkter mellom Rand og
Nietzsche: et av dem er at begge er ypperlige
skribenter, begge er i stand til å skape klare
og treffende formuleringer. Ayn Rand har selv (i
forordet til The Fountainhead) oppsummert
dette slik: «As a poet, [Nietzsche] projects at
times (not consistently) a magnificient feeling
for mans greatness, expressed in emotional,
not intellectual terms».
Alle som har
lest Nietzsche kan bekrefte at man hos ham stadig
kan finne ypperlige poenger og formuleringer.
Noen få eksempler: «den edle sjel føler
ærfrykt for seg selv», «å tro betyr at man
ikke ønsker å vite det som er sant», «det som
ikke ødelegger meg gjør meg sterkere», «gi
ikke avkall på helten i din sjel»,
«kristendommen er en forbrytelse mot livet»,
«Platon var feig i forhold til virkeligheten»,
«det som ødelegger Europa er to ting: alkohol
og kristendom», «skal du besøke en kvinne - ta
da med deg en pisk», og (i en noe redigert form)
«det samfunn som ikke engang vil straffe sine
kriminelle er dømt til undergang». Selv om
både Rand og Nietzsche var svært dyktige til å
formulere seg, og selv om det finnes noen
enkeltstående, isolerte, likhetspunkter, er
dette langt fra nok til å hevde at deres
filosofier er like. Det vi skal gjøre her er
altså å vise at det ikke finnes likhetstrekk
mellom filosofiene til Rand og Nietzsche.
Siden Nietzsche
er inkonsistent i de derivative grenene, må man
si at hans virkelige mening er de standpunkter
som er i samsvar med hans standpunkter i de
fundamentale grenenene. Dette fordi filosofi er
et hierarkisk oppbygget fag; en persons virkelige
standpunkter innen etikk og sosial filosofi
(politikk) vil være bestemt av hans standpunkter
innen metafysikk og epistemologi. Selv om
Nietzsche altså er selvmotsigende i de
derivative grenene, finnes det allikevel en
kjerne av konsistente standpunkter, og det er
dette som er Nietzsches filosofi.
Vi må derfor
begynne med en fremstilling av Nietzsches
metafysikk og epistemologi.
METAFYSIKK
«The total
character of the world, however, is in all
eternity chaos - in the sense not of lack of
necessity but of a lack of order, arrangement,
form, beauty, wisdom, and whatever other names
there are for esthetic anthropomorphisms» sier
Nietzsche (The Gay Science, 3,109). Om
mennesker: ««the doer» is merely a fiction
added to the deed» (Geneaology of Morals,
1,13). «What is basic is not that which acts,
but activity itself» (sitert i The Objectivist
Forum, feb 86, s 12).
Det går tydelig
frem av dette at Nietzsche er heraklitianer: det
primære som eksisterer er prosesser, ikke
objekter eller entiteter. Nietzsche hevder at
virkeligheten er «a monster of energy...a sea of
forces flowing and rushing together, eternally
changing, a becoming that knows no satiety, no
disgust, no weariness ... [an] eternally
self-creating, self-destroying world...» (fra Will
to Power, sitert i TOF, feb 86, s 13.)
Denne
metafysikken finner man bekreftet flere andre
steder, f.eks i The Gay Science: «We have
arranged for ourselves a world in which we can
live - by positing bodies, lines, planes, causes
end effects, motion and rest, form and content,
without these articles of faith nobody can endure
life. But that does not prove them» (3,121).
Fakta er altså ifølge Nietzsche trosartikler.
Og han sier også at fysikkens lover ikke er
fakta, de er kun tolkninger (Beyond Good and
Evil, 22).
Dette viser
tydelig at Nietzsches metafysikk er
heraklitiansk: det primære er prosesser,
kaotiske prosesser. Dette er selvsagt det helt
motsatte syn av det Ayn Rand har- det
Objektivistiske syn er at virkeligheten primært
består av gjenstander, objekter, og at disse
eksisterer uavhengig av noens bevissthet. Videre
er disse objektene bestemte, de har identitet.
Det Objektivistiske syn innebærer at
årsaksloven gjelder, og den gjelder selvsagt
uten unntak. Den fysiske virklighet er derfor
harmonisk og i prinsippet forutsigbar. Dette er
stikk i strid med Nietzsches metafysikk.
MENNESKETS FRIE VILJE
Innen
metafysikken hører også spørsmål om
menneskets frie vilje hjemme. Det Objektivistiske
synet er at mennesket har fri vilje, og denne
egenskapen er evnen mennesket har til selv å
styre sin bevissthet. Mennesket styrer sin
bevissthet, og gjennom de valg man foretar på
basis av hvordan man styrer sin bevissthet,
skaper ethvert menneske sin personlighet. Fri
vilje er altså primært muligheten til å styre
sin bevissthet - muligheten til å tenke (finne
sannhet); eller til bevisst å unnlate å søke
sannhet, det som Ayn Rand kaller «evasion». Fri
vilje innebærer at man kan styre sin bevissthet
for å oppdage og analysere og forstå verden.
På basis av dette kan mennesket så foreta
reelle valg mellom reelle alternativer. Ens syn
på fri vilje henger altså intimt sammen med ens
syn på bevissthetens muligheter, og på
tenkningens oppgave.
Nietzsches syn
på vilje er helt annerledes enn Ayn Rands, for
å si det forsiktig. Verden innenholder ifølge
Nietzsche viljekvanta (her er Nietzsche sterkt
påvirket av Schopenhauer), og disse
viljekvantaene søker makt. I noen tilfeller er
ansamlinger av slike kvanta mer vellykket enn i
andre, og disse ansamlingene er de mennesker som
Nietzsche kaller de sterke («the masters» i de
engelskspråklige utgavene av Nietzsches bøker).
«Vilje» er altså hos Nietzsche selvstendige
krefter som er primære eksistenter. Nietzsches
«vilje» er altså noe helt annet enn den
egenskap mennesket har til å fokusere sin
bevissthet.
Siden Nietzsche
så ofte snakker om viljen og ofte sier at man
skal følge viljen, så er det lett å tolke
Nietzsche dithen at han hevder at mennesket har
fri vilje, men på basis av det ovenstående
skulle det være lett å se at dette er feil.
Nietzsches syn er at «vilje» er en metafysisk
kraft som finnes i mennesker, og dette synet er i
fullt samsvar med hans heraklitianske metafysikk.
«Vilje», ifølge Nietzsche, er altså ikke den
evne mennesket har til å styre seg selv.
La meg gjengi
noen sitater som viser at ifølge Nietzsche har
mennesket ikke evnen og muligheten til å foreta
valg og til å skape sin personlighet.
«One cannot
erase from the soul of a human being what his
ancestors liked most to do...It is simply not
possible that a human being should not
have the qualities and preferences of his parents
and ancestors in his body...» (Beyond Good
and Evil, 264). «It is certain that one's
nnermost nature gradually disciplines one's whole
being into unity ... [in order to serve] that
mission whose involuntary custodian we are...» (Beyond
Good and Evil, 264). «There is only nobility
of birth, only nobility of blood .... For spirit
alone does not make noble, rather there must be
something to ennoble the spirit - what is then
required? Blood.» (fra Will to Power,
sitert i TOF, apr 86, s 9). Man kan lett se
kontrasten med Ayn Rand ved å sammenligne med
hennes formulering om at «man is a being of
self-made soul».
I Genalogy of
Morals (1. essay, sec 13) finner man en
seksjon hvor Nietzsche sammeligner de sterke med
rovfugler som spiser lam - og hans poeng er at
lammene ikke kan kritisere rovfuglene for dette,
de handler jo bare i overensstemmelse med sin
natur. Nietzsche sammenligner altså de sterkes
handlinger med dyrs handlinger, og dyr har ikke
fri vilje.
Som nevnt er
Nietzsche på dette punktet sterkt påvirket av
Schopenhauer, men det er en interessant forskjell
mellom disse to: Schopenhauer hevdet at man burde
forsøke å dempe viljens betydning, at man burde
forsøke å la være å følge den - Schopehauer
var pessimist og hevdet at dersom man forsøker
å følge sin vilje vil man alltid mislykkes og
bli skuffet. Nietzsche hevder i motsetning til
dette at man bør forsøke å følge sin vilje.
(Begår Nietzsche en selvmotsigelse ved å si hva
mennesker bør gjøre? Ja, men mennesket har
fri vilje, og selv determinister er egentlig klar
over dette. Selv om de forsøker å fornekte
dette, vil de implisitt måtte godta dette
faktum, og enhver determinist kommer således med
oppfordringer om hva mennesker bør gjøre.)
La meg også
gjengi følgende fra en kommentator:
«..Nietzsche proposes that everything in the
universe is subject to a blind, necessary,
impersonal force. «Free will» is a chimera.»
(Zeitlin: Nietzsche, Polity Press 1994, s
142). Zeitlin hevder altså at for Nietzsche er
forestillingen om fri vilje kun et drømmespinn.
EPISTEMOLOGI
Som kjent hevder
Ayn Rand at fornuften er menneskets eneste metode
for å oppnå (abstakt) kunnskap: «Reason is
mans only means of knowledge», og at man
derfor bør være rasjonell. Hva er så
Nietzsches syn på dette punktet?
Nietzsche legger
ikke bare liten vekt på rasjonell tenkning, han
er til og med motstander av rasjonalitet! I Thus
Spoke Zarathustra finner man følgende:
«With all things one thing is impossible -
rationality» (Penguin 1969, s 186). Videre, et
sted omtaler Nietzsche bevisstheten som
«[mans] weakest and most fallible organ»
(Geneaology of Morals 2,16). Og allerede i
The Birth of Tragedy, hans første verk,
finner man følgende: «the unshakeable faith
that thought, employing the guiding thread of
causality...is capable of knowing being...is a
profound illusion» (sec 15).
Man kan også
finne en sterk indikasjon på Nietzsches avstand
til fornuften i måten han skriver på: han
argumenterer praktisk talt aldri, han gir aldri
begrunnelser for sine påstander, han bare
fremsetter dem. En rasjonell person vil selvsagt
gi logiske argumenter som begrunnelse for sine
påstander.
Hvilket
alternativ til fornuften fremsetter så
Nietzsche? Her er det forskjell på de sterke og
de svake - det er ifølge Nietzsche de svake som
må ta til takke med fornuften. En kommentator
har oppsummert det slik: Rasjonelle diskusjoner
«are a last resort, a last-ditch device in the
hands of those who possess no other weapon.
Reason is a weapon of the weak and impotent, a
weapon which the powerful do not need since they
simply enforce their will ... Reason is a form of
spiritual revenge from the rabble.» (Zeitlin, s
137).
Det Nietzsche
påstår er viktig er instinkt, men dette er kun
for de sterke; det er de svake som må ta til
takke med fornuft. Zeitlin beskriver dette slik:
«For Nietzsche,.. rationality ..constitues
decadence. Rationality stands in opposition to
the instincts, and is therefore a sign of
sickness, not health» (s 138).
Nietzsches syn
på rasjonalitet og fri vilje kan man finne
bekreftet en rekke forskjellige steder. Her fra
et oppslagverk på Internett (Sofies verden):
«[Ifølge Nietzsche er det slik at] menneskets
handlinger trenger ikke noen begrunnelse. Våre
egenskaper er vår skjebne. De skyldes verken
Gud, samfunnet, foreldre eller oss selv.
Nietzsche mente ingen er ansvarlig for at han
eller hun er til, for sine egenskaper eller
livsbetingelser. I Slik talte Zarathustra
gjør han seg til talsmann for et syn han kaller
«amor fati» (kjærlighet til skjebnen).
Individets skjebne er forbundet med alle tings
skjebnebestemthet. Det er denne erkjennelsen som
er den store frigjøringen.»
....«Nietzsche
argumenterte ofte mot bestemte persontyper. For
ham var det viktigere hvem som fremsatte en
påstand enn det personen sa. Nietzsche var av
den oppfatning at verdien av påstandene var
avhengig av makt og rang hos den personen som
uttrykte dem. Han hadde ingen tiltro til fornuft
og rasjonalitet som selvstendige faktorer.
Fornuftige argumenter kan ikke påvirke
prosessene som ligger til grunn for de ulike
vurderingene, mente han. Målet med hans
mistenksomhet var å finne ut hvilke lidenskaper
som er virksomme i hvert enkelt tilfelle. Er de
akseptable eller uakseptable uttrykk for «viljen
til makt»? (Slutt sitat her.)
Nietszche kan
ikke beskrives på annen måte enn at han dyrket
følelser og instinkter, og instinktene har vi
motatt fra våre forfedre: hans syn er at vi bør
handle i samsvar med det våre følelser og
instinkter forteller oss. Dette er den rake
motsetningen til Ayn Rands syn: vær rasjonell,
baser deg på fakta, vær logisk.
ETIKK
Innen etikk
hevder Nietzsche dels at man skal leve intenst,
at man skal følge sin vilje, at man skal leve
farlig og ta sjanser - et trygt liv er ikke hans
ideal. Hans idealer er ikke bare tenkere og
intellektuelle som Shakespeare, Goethe, og
Beethoven, men også maktpolitikere som
Alkibiades, Ceasar, og Napoleon. Man kan
imidlertid også finnes steder hos Nietzsche hvor
det ser ut som om hans ideal er et asketisk,
ensomt liv.
Det
Objektivistiske synet er selvsagt annerledes: man
bør leve intenst, men ikke ta sjanser eller leve
farlig uten at det er en svært god grunn til
det. Det Objektivistiske ideal er en Howard Roark
og en John Galt, rasjonelle mennesker som skaper
verdier. Det er stor avstand mellom de
Objektivistiske idealene og Nietzsches idealer:
militære erobrere som Caesar og kyniske
maktpolitikere som Alkibiades. Også Nietzsches
ideal om et asketisk liv i ensomhet er meget
langt fra det Objektivistiske ideal.
Objektivismen
forfekter produktivt arbeid som det sentale i et
menneskes liv, den viktigste aktiviteten er å
bruke sine evner i verdiskapende virksomhet.
Dette er også noe som er helt fremmed for
Nietzsche.
Det bør også
nevnes her at Nietzsche påstår at han er
motstander av moral - et sted lar han sitt
talerør Zarathustra si at mennesket bør være
ondt («The most evil is necessary for the
Supermans best», Penguin, s 299) . Men det
han mener med dette er antagelig kun at han er
motstander av den moral som sier at mennesket
bør tjene andre. Ayn Rand var også motstander
av den moral som sier at man bør tjene andre,
men det hun gjorde var å utvikle en alternativ
moralteori - og et filosofisk system - som i
detalj beskriver hvordan man virkelig kan tjene
seg selv.
Når professor
Hessen skriver at «Nietzsche lengter ...etter
rovdyret i mennesket» så er dette korrekt. Men
når han sier at det samme gjelder for Ayn Rand,
så er det en helt vanvittig feilfremstilling. Av
betydelige filosofer er Ayn Rand ikke bare den
første, hun er også den eneste som hevder at
alle mellommenneskelige forhold bør være
frivillige; at initiering av tvang mellom
mennesker er forkastelig. Hun er den eneste
betydelige filosof som hevder at samfunn bør
organiseres slik at individers rettigheter skal
respekteres - det som er det korrekte er således
det stikk motsatte av det Hessen påstår: Ayn
Rand er den første filosofi som hevder at
mennesker ikke bør leve som rovdyr.
POLITISK FILOSOFI
I forhold til
andre mennesker hevder Ayn Rand at alt samkvem
bør være frivillig - sammfunn bør derfor
organsieres slik at individers rettigheter
respekteres. Også dette er stikk i strid med
Nietzsches syn; han hevder jo at noen er født
til å herske og at andre er født til å være
slaver, og at rettigheter/kontrakter ikke skal
legge noen restriksjoner på de sterke:
Nietzsches ideal er «he who can command, he who
is by nature «master», he who is violent in act
and bearing - what has he to do with contracts?»
(Geneaology of Morals, 2,17). Videre, den
sterke er «a man to whom nothing is forbidden»
(Twilight of the Idols, Penguin 1990, s
114).
Formålet
ifølge Nietzsche er at de sterke skal
skape/utvikle seg til overmennesker, og i denne
prosessen er det ingen restriksjoner på hvordan
de sterke kan bruke andre mennesker med dette som
formål. Dette er bakgrunnen for det som kommer
til uttrykk i følgende sitater:
«The beginnings
of everything great on earth [are] soaked in
blood thouroughly and for a long time» (Genealogy
of Morals, 2,6). (Det store som skal komme er
overmennesket.)
«[Freedom is]
that one is prepared to sacrifice human beings
for one's cause» (fra Twilight of the Idols,
sitert i TOF, apr 86, s 8). «...one must learn
to sacrifice many and to take one's cause
seriously enough not to spare men» (fra Will
to Power, sitert i TOF, apr 86, s 8). «For
the preservation of society, for making possible
higher and higher types - the inequality of
rights is the conditon» (sitert i TOF, apr 86, s
9). «[Some men] are sculptors - and the rest are
merely clay compared to them» (sitert i TOF, apr
86, s 8). De sterkes budskap til de svake: «Thou
shalt obey, someone, and for long: else thou wilt
go to ruin ... this seems to me to be the only
moral imperative of nature» (sitert i TOF, apr
86, s 9).
Nietzsche var
tilhenger av slaveri: «we must accept this
cruel-sounding truth, that slavery is of the
essence of culture» (sitert i TOF, apr 86, s 9,
skrevet da Nietzsche var 27 år gammel - men man
kan legge til her at Nietzsche også var
motstander av kultur). Også om slaveri: «a
society that believes in the long ladder of an
order of rank and differences of value between
man and man ... needs slavery in some sense or
another " (Beyond Good and Evil, 257,
skrevet da Nietzsche var 43 år gammel -
Nietzsche var altså tilhenger av slaveri hele
sitt liv). La meg også poengtere at slaveri for
Nietzsche ikke betyr intellektuell avhengighet
eller konformitet. «The essential charactetistic
of a good and healthy aristocracy [includes]....
that it accepts with a good conscience the
sacrifice of untold human beings who for its
sake must be reduced and lowered to
incomplete human beings, to slaves, to
instruments» (Beyond Good and Evil, 258).
Disse sitatene
viser dog at Nietzsches filosofi på enkelte
punkter er konsistent: hans syn om at noen
mennesker er født til å være slaver og at noen
er født til å herske - «there is only nobility
of birth» - er selvsagt i samsvar med hans
determinisme.
La meg tilføye
her at «overmennesket» er ikke de samme som
«den sterke» - de sterke finnes nå, men disse
skal utvikle seg til overmennesker en gang i
fremtiden. (Hvorvidt det er individer som
skal utvikle seg til overmennesker, eller om det
skal utvikles en rase av overmennesker er
et av de mange punktene hvor Nietzsche er uklar.)
Kommentatorer blander ofte sammen «den sterke»
og «overmennesket», f.eks. gjør både Hessen
og Kristiansen dette i de to gjengitte sitater i
denne artikkelens innledning.
DEMOKRATI
Men hva med
demokrati - Gunnar Schrøder Kristiansen hevdet
jo i den nevnte artikkelen at det er et
likhetspunkt mellom Rand og Nietzsche at begge er
motstandere av demokrati. Men det viktige poeng
som Kristiansen utelater er at de er motstandere
av demokrati fra diametralt motsatte
utgangspunkter: Nietzsche ønsker at det ikke
skal være noen begrensninger på de sterkes rett
til å tråkke på de svake, mao. de sterke skal
ikke være bundet av noe som helst, heller ikke
av flertallsbeslutninger. Rand er antidemokrat
fordi hun ønsker å sikre frihet, dvs. hun
ønsker å sikre hvert enkelt individ mot alle
former for overgrep (initiering av tvang), også
når de er demokratisk vedtatt. Rands syn er
altså at ingen har rett til å krenke andres
rettigheter, heller ikke et flertall har rett
til dette.
På bakgrunn av
dette ser man at tolkningen av Nietzsches
filosofi i begynneslen av denne artikkelen må
suppeleres med følgende punkter hvis det er Nietzsches
filosofi man skal gi et bilde av: Det er viljen,
en metafysisk kraft, som styrer mennesket, det er
ikke mennesket som styrer seg selv; man bør
følge sine følelser og sine instinkter; man har
- hvis man tror at man tilhører de sterke - all
moralsk rett til å bruke og utnytte andre
mennesker; og det er ingen grunn til å la være
å initiere bruk av tvang overfor andre mennesker
dersom man føler at man på en eller annen måte
kan tjene på det.
ANDRE TOLKNINGER
Tolker jeg
Nietzsche feil? Er det ikke slik at all hans
idolisering av strid og krig - f.eks. «I welcome
all signs that a more manly, warlike age is about
to dawn...» (Gay Science, 4, 283) kun er
fargerike beskrivelser av en strid mellom ideer
- han sier jo samme sted at han snakker om en tid
hvor mennesker «will wage wars for the
sake of ideas and their consequences», og han
oppforder til å «live at war with your peers
and yourself. Be robbers and conquerors as long
as you cannot be rulers and professors, you
seekers of knowledge» (uthevet her).
Men med alle
formuleringene om blodsutgydelse, om ulikhet, om
å ofre andre, om at noen mennesker er leire som
skal formes av de sterke, er det vanskelig å
godta at alt dette kun er bilder på
intellektuell strid. Spesielt når Nietzsches
idealmennesker ikke bare inkluderer
intellektuelle som Shakespeare og Beethoven, men
også kyniske maktmennesker som Alikibiades,
Julius Caesar og Cesare Borgia (som fjernet
politiske motstandere ved å forgifte dem).
Dessuten er hans formulering om at krig er å
foretrekke fremfor fredsdomstoler - etableringen
av «international peacecourts instead of war»
er et tegn på «declining life» (Geneaology
of Morals, 3,25) - ytterligere et tydelig
tegn på at det virkelig er voldelig strid han
mener.
Som kjent
betraktet nazistene Nietzsche som en filosofisk
åndsfader for den nazistiske filosofien, og de
fleste som idag er påvirket av Nietzsche
forsøker å benekte at det finnes noe grunnlag
for denne holdningen, de hevder at nazistene
forvrengte Nietzsche. Men selv blant dem som
forsøker å tolke Nietzsche på en minst mulig
nazistisk måte, innrømmes det at Nietzsches syn
var at «the gulf between some men and others is
more significant than [the gulf] between man and
animal» (Kaufmann i Nietzsche: Philosopher,
Psychologist, Antichrist). Så det var ikke
behov for store forvrengninger for å gjøre
Nietzsche til en proto- nazist.
Mitt syn er at
de som velger kun å se på Nietzsches
formuleringer som sterke og kraftfulle bilder på
intellektuell strid, de føler seg tiltrukket av
deler av det Nietzsche har skrevet, plukker ut
dette og ignorerer det andre. Dette er en
fremgangsmåte som er akseptabel når man skal
danne seg sin filosofi, men det er helt feil å
fremstille et slikt selektivt utvalg av Nietzsche
som Nietzsches filosofi.
KONKLUSJON: INGEN LIKHETER
La meg
konkludere med å hevde at på bakgrunn av dette
er det lett å se at det ikke er noen likheter
mellom filosofiene til Rand og Nietzsche? Det
finnes likheter mellom disse to kun på følgende
to punkter: det er en viss likhet i litterær
stil - både Rand og Nietzsche skriver kraftig og
godt. Det andre likhetspunktet er at
enkeltavsnitt hos Nietzsche isolert sett kan
være i samsvar med Rands ideer - men slike
paralleller finnes ikke bare mellom Nietzsche og
Rand, slike paralleller kan man finne mellom alle
filosofer, f.eks. finnes det slike paralleller
mellom Rand og Kant, og mellom Rand og Hobbes.
Men filosofi er
et integrert og integrerende og hierarkisk
oppbygget fag - de ulike grenene metafysikk,
epistemologi, etikk og sosial filosofi (og
estetikk) må sees i sammenheng, og av denne
grunn kan man ikke legitimt hevde at det finnes
likheter mellom filosofiene til Rand og
Nietzsche, like lite som det finnes likheter
mellom filosofiene til Rand og Kant, og like lite
som det finnes likheter mellom filosofiene til
Rand og Hobbes. Skal man finne en filosofi som
ligner på Objektivsmen, så finner man den hos
Aristoteles. Det er uholdbart å løsrive
isolerte enkeltpunkter fra ett av filosofiens
områder og så betrakte disse fullstendig
urelatert til de andre områdene, og det er
dessverre slik mange som diskuterer Nietzsche -
eller sammenhengen mellom Rand og Nietzsche -
gjør. Derfor er konklusjonene disse kommer frem
til uholdbare.
La meg helt til
slutt gjengi Ayn Rands beskrivelse av Nietzsche
fra For the New Intellectual:
«Nietzsches rebellion against altruism
consisted in replacing the sacrifce of oneself to
others by the sacrifice of others to oneself. He
proclaimed that the ideal man is moved, not by
reason, but by his «blood», by his innate
instincts, feelings and will to power - that he
is predestined by birth to rule others and
sacrifice them to himself, while they are
prediestined to be his victims and slaves - that
reason, logic, principles are futile and
debilitating, that morality is useless, that the
«superman» is «beyond good and evil», that he
is a «beast of prey» whose ultimate standard is
nothing but his own whim».
Dette er en
perfekt oppsummering av Nietzsches filosofi. Og
det skulle nå være lett å se at det ikke
finnes noen likhetspunkter mellom filosofiene til
Nietzsche og Rand.
© Vegard
Martinsen 2001
|