Narkotika
og frihet
av
Vegard Martinsen
(Foredrag
holdt på Stavangerkonferansen 10. april 1994)
INNLEDNING
For ca 7-8 år
siden skrev en fremtredende advokat en artikkel i
Aftenposten hvor han gikk inn for
dekriminalisering (Jeg benytter uttrykket
dekriminalisering, fordi det vanlige uttrykket
legalisering impliserer - feilaktig - at staten
har rett til å gi tillatelse til noe som helst.
Uttrykket dekriminalisering innebærer at noe som
staten har definert som kriminelt ikke er
kriminelt.) av narkotika. Denne artikkelen førte
til et rabalder uten like. Et meget stort antall
svarinnlegg hevdet at advokaten nærmest måtte
være gått fra forstanden: Dekriminalisering av
narkotika var helt uakseptabelt. Men, for et par
måneder siden lot samme avis trykke et annet
innlegg av en kjent person: vedkommende hevdet at
liberalisering av narkotikalovgivningen nå var
en ide hvis tid var kommet. Dette innlegget
førte ikke til noen motreaksjoner overhodet.
Etter mitt syn er dette et tegn på at det går
fremover. Forbudet mot narkotika har - som alle
offentlige begrensninger i enkeltindividers
frihet - ført til kolossale problemer på
utallige områder. Ved en dekriminalisering av
bruk, kjøp og salg av narkotika vil enorme
problemer bli kraftig redusert.
FRIHET/FRITT SAMFUNN
Samfunn bør
være organisert slik at enkeltmennesker har rett
til å styre sine liv slik de selv finner er
riktig. Et fritt samfunn er et samfunn hvor
staten respekterer enkeltmenneskets rett til å
styre sitt eget liv - dvs. et fritt samfunn er et
samfunn hvor staten respekterer og har som eneste
oppgave å beskytte individers rettigheter.
Et menneske har rett til sitt eget liv, og denne
retten impliserer full privat eiendomsrett: all
form for arbeid innebærer bruk av fysiske
gjenstander, og skal et menneske kunne styre sitt
liv, må det ha full rett til å kunne disponere
gjenstander som er nødvendige for dets arbeid. I
et fritt samfunn er det altså ingen ordninger
hvor staten gir eiendomsbesittere
"tillatelser" i form av konsesjoner til
å benytte sin eiendom slik eierne ønsker.
Staten kan f.eks. ikke ekspropriere privat
eiendom, og staten kan heller ikke bestemme over
hva slags aktiviteter som skal foregå på
eiendommen.
Staten kan heller ikke blande seg inn i handel
mellom mennesker - hverken ved å dirigere priser
eller produksjonsmengder. Staten kan ikke gi
særfordeler til fortrukne fagforeninger slik at
disse kan presse lønnsnivået høyere enn
markedsnivået og derved forårsake
arbeidsløshet. Staten kan ikke som nå gi
medlemmer av foretrukne grupper enerett på
produksjon av visse varer/tjenester (postverket,
vinmonopolet, banker, helsevesenet, skoleverket),
staten kan ikke kreve at de som handler skal
betale skatter eller avgifter, osv. Dette er med
andre ord et markedsøkonomisk eller
kapitalistisk system. Den eneste begrensning som
hvert menneske må rette seg etter, er at andre
individers rettigheter ikke kan krenkes.
Staten skal dog finnes. Staten har en legitim
oppgave: å beskytte individers rettigheter.
Staten er derfor tillagt visse konkrete oppgaver
- politi, rettsvesen, og militærvesen - og disse
må finansieres frivillig. Staten skal forhindre
at visse handlinger blir begått, dvs. handlinger
hvor individers rettigheter krenkes, og dersom
individer begår slike handlinger, skal de
straffes. Staten skal altså ikke drive
helsevesen, sykeforsikringer, skolevesen,
pensjonsordninger.
I praksis er det alltid slik at dersom staten
driver slike ordninger, vil de bli ødelagt. Det
finnes nok av eksempler som viser dette: Statlige
pensjonsordninger - Folketrygden - er et
primitivt pyramidespill; vårt helsevesenet er
dyrt og ineffektivt; skoleverket fungerer som en
indoktrineringsanstalt for sosialistiske ideer,
hvor ungdom blir foret med gale ideer, gale
holdninger, gale verdier, en falsk versjon av
historien, og - kanskje den største forbrytelsen
- ungdommen lærer ikke å tenke.
I motsetning til dette finnes det altså ett
eneste rasjonelt alternativ: et fritt samfunn
hvor voksne personer har full rett til å styre
sine liv slik de selv finner riktig. Frihet betyr
altså at enkeltmennesker har rett til å foreta
valg om hvordan de ønsker å leve sine liv.
Dette impliserer at hvert menneske har fullt
ansvar for de valg man foretar.
Disse ideene om et fritt samfunn stammer fra
opplysningstiden. Teorien om individers
rettigheter ble opprinnelig formulert av den
engelske filosofen John Locke (1632-1704). Disse
prinsippene lå til grunn for den tidlige
kapitalisme, og var sterkt fremtredenede blant de
amerikanke grunnlovsfedrene, spesielt hos Thomas
Jefferson, som hadde følgende utkast til den
amerikanske uavhengighetserklæringen: "vi
anser følgende sannheter for å være
selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de
er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige
rettigheter, blant disse er retten til liv,
frihet, eiendom, og retten til å søke etter
lykken. For å sikre disse rettighetene er
statsmakten opprettet..."
Denne rettighetsteorien er basert på menneskets
natur som et rasjonelt vesen, et vesen som er
istand til å forstå verden, til å tenke
selvstendig, til å foreta valg for å søke
lykken, og til å ta ansvar for sine valg. Denne
tradisjonen kalles således naturrettstradisjonen.
Men frihet innebærer selvsagt at andre mennesker
kan velge på leve på en måte som en selv ikke
synes om. Frihet er retten til å gjøre hva man selv
ønsker, selv om andre ville valgt annerledes.
Den som er for frihet, må godta at andre
mennesker gjør ting de selv ikke ville ha gjort
- så lenge andres rettigheter ikke krenkes.
INNGREP GENERELT
Men de fleste
intellektuelle etter Locke delte ikke
opplysningstidens ideer. De hevdet at mennesket
er et følelsesmessig vesen, et vesen som ikke er
istand til å forstå virkeligheten, og derfor
ikke er istand til å foreta velbegrunnede valg
og til å ta ansvar for dem. De hevdet også at
å tillate enkeltmennesker å søke etter sin
egen lykke på denne jorden ikke bare er en
primitiv moral, men rett ut sagt et umoralsk
synspunkt, fordi dette synet er egoistisk. Disse
anti-egoistiske tenkerne - Rousseau, Kant, Hegel,
Marx - utarbeidet filosofiske teorier som
etterhvert fikk stor innflydelse i alle vestlige
land.
Disse ideene medførte som ett viktig resultat at
enkeltmennesket ikke lenger ble betraktet som et
suverent vesen istand til å styre sitt eget liv,
men som et produkt av krefter omkring seg. Det
ble derfor ansett som viktig å forme menneskers
omgivelser slik at de kunne bli riktig
kondisjonert. Det ble således lagt en stadig
økende vekt på statens oppgave til å styre
enkeltmenneskers liv og omgivelser. Et opplagt
element i denne utviklingen var at det enkelte
individs ansvar for sitt eget liv stadig ble
redusert.
Tidlig i dette århundre begynte derfor i de
fleste land i Vesten en stadig reduksjon i
enkeltmenneskers frihet, og en stadig voksende
offentlig sektor.
Noen ekspempler på reduksjonen av
enkeltmenneskets ansvar for sitt eget liv: Lot
man være å skaffe seg sykeforsikring eller
pensjonsforsikring, skulle samfunnet ordne dette.
Var man fattig, ble det ikke betraktet som ens
egen skyld, men samfunnets skyld. Ble man rik,
var dette heller ikke ens egen fortjeneste, men
et resultat av "utbytting" av
arbeiderne eller tilfeldigheter så som arv, ikke
ens egen fortjeneste. Dette er den moralsk
begrunnelse for enhver form for
"utjamning", som innebærer at staten
kan ta fra de rike gjennom omfattende beskatning,
og overføre til de fattige. (I USA ble loven om
en føderal inntektsskatt vedtatt i 1913.
Samtidig kom etableringen av en statlig
sentralbank i USA, og anti-trust-lover.) Var man
forbryter, var den nye holdningen at forbryteren
selv ikke var ansvarlig for sine handlinger, men
det var igjen samfunnet som hadde ansvaret.
Forbrytere skulle derfor ikke straffes, men
"behandles".
INNGREP OM NARKOTIKA
Et eksempel på
reduksjonen i enkeltindividets ansvar for sitt
eget liv er periodene med forbud mot brennevin i
mange vestlige land: i Norge 1916-1927, i Finland
1919-1932, i Island 1915-1935, i USA 1920-1933.
Altså: det var allment godtatt at
enkeltmennesker ikke er såpass ansvarlige at de
kan tillates å kjøpe alkoholholdige drikker!
Omtrent i samme periode som forbudene mot alkohol
ble innført, begynte politikerne å innføre
forbud mot narkotika.
Forbudene mot narkotika er dog ikke like lette å
tidfeste. I USA ble mange forskjellige narkotiske
stoffer, som nå er forbudt, solgt fritt helt
frem til 1900. I 1901 kom det første forslag i
en delstat (Colorado) om at man måtte ha resept
for å kunne kjøpe "morfin, kokain, malt,
vin og sprit". I 1903 ble kokain fjernet fra
leskedrikken Coca Cola. I 1909 ble det forbudt å
importere opium til USA. I 1912 holdes den
første opium-konferansen i Haag. Deltagerne, for
en stor del leger, går inn for reduksjoner på
tilgjengeligheten av opium. I 1914 blir whisky og
brandy fjernet fra USAs offisielle liste over
narkotiske stoffer. I 1921 er sigaretter ulovlig
i 14 av USAs delstater. The Federal Bureau of
Narcotics ble opprettet i 1930; de ansatte
var som regel de tidligere ansatte i de
offentlige organer som arbeidet med å sørge for
at brennevinforbudet ble overholdt. Hasj ble
forbudt i USA på 30-tallet.
I Norge ble det innført forbud mot innførsel og
utførsel av opium m.v. i 1913. Denne loven
omfattet opium, kokain, morfin og heroin. Etter
en utvidelse av denne loven i 1928 omfattet den
også produksjon, omsetning og besittelse til
annet enn lovlig medisinsk bruk. Cannabisstoffene
ble inkludert i forskrifene til loven i 1930.
Senere kom det flere lover, og disse skjerpet
strafferammene for bruk, besittelse og salg.
Etter den første loven ble man ilagt bøter ved
lovbrudd, senere ble man ilagt fengselsstraffer i
inntil 6 mnd. De siste jusertinger innebærer
maksimumsstraffer på inntil 21 år.
Narkotika var altså tillatt opp til ganske
nylig. Ble de brukt? To eksempler: i England i
1875 var gjennomsnittsforbruket av morfin ca 10
mg pr uke. Altså en mellomstor dose per uke, Og
dette er gjennomsnittstall (Hans Olav Fekjær:
Alkohol og narkotika, Gyldendal 1987, s19). De
som talte opp stemmer etter valget i Oslo i 1949
fikk utdelt amfetamin for at de skulle holde seg
våkne (Fekjær, s97). Altså; stoffene var i
utbredt bruk uten de negative konsekvenser som
idag forbindes med narkotikabruk.
Årsaken til at disse bestemmelsene om forbud mot
narkotika ble innført var altså en holdning om
at enkeltmennesker egentlig ikke er istand til å
styre sitt eget liv, og spesielt at det enkelte
menneske selv ikke kan få bestemme om han
ønsker å bruke rusgifter som alkohol eller
narkotika.
Frihetsmotstanderne hadde i en lang periode stor
suksess også på andre områder, og fikk stort
gjennomslag for sine ideer i de land som ble
sosialistiske, og nesten like stort gjennomslag i
alle land som ble velferdsstater. Det er nå
blitt klart for enhver at disse samfunnsmodellene
ikke fungerer i praksis: sosialisme i praksis var
et langtrukkent selvmord, og vestens
velferdsstater er nå - som vi alle vet - på vei
mot sammenbrudd. Derfor innser nå flere enn før
at man må over til en samfunnsmodell hvor
individene har større frihet og større ansvar
for sine eget liv.
På noen områder ble altså de alltid negative
resultatene av reduksjon i individers frihet
opplagte etter kort tid, og noe større grad av
frihet gjeninnført - brennevinsforbudene ble som
nevnt opphevet etter en kort tid med store
problemer, f.eks. stor vekst i kriminalitet og
korrupsjon. I våre dager får ideene om frihet
og ansvar større og større oppslutning. Et
eksempel som viser dette er den verbale - om ikke
reelle - oppslutning om tiltak som privatisering
av offentlige oppgaver og reduksjoner av skatter
og offentlige utgifter.
Et av de skritt som må taes på veien mot et
fritt samfunn er dekriminalisering narkotika.
Heller ikke forbudet mot narkotika har totalt
sett positive effekter, de negative overstiger
langt de positive, hvis de overhodet finnes.
Derfor er det nå en voksende erkjennelse for at
narkotika må dekriminaliseres.
HVA ER FORBUDET MOT NARKOTIKA?
Forbudet mot
narkotika betyr at staten har forbudt at
enkeltmennesker inntar visse stoffer. Likeledes
forbys at disse stoffene blir solgt eller
oppbevart. Brukere av narkotika kan settes i
fengsel eller "behandles", personer som
oppbevarer eller selger de forbudte stoffene blir
satt i fengsel.
Antgelig er meningen med forbudet at det ikke
skal være mulig å få tak i narkotika, men som
under perioden med forbud mot brennevin, er det
ikke noe problem å få tak i de forbudte
stoffene, resultatet av forbudet er bare at
prisen blir langt høyere enn den ellers ville ha
vært. Man kan altså med stor rett si at et
statlig forbud mot et stoff (eller en handling)
ikke er annet enn en priskontroll, hvor prisen
settes høyt over normal markedsverdi. Forbud er
altså et inngrep i det frie marked, og har som
alle slike inngrep et stort antall negative
effekter. La meg her gå inn på noen av dem:
1) Forbudet medfører at personer settes i
fengsel ikke for å ha krenket andre individers
rettigheter ved f.eks. å stjele, man rett og
slett fordi de gjør noe som de selv opplever som
behagelig, og som ikke krenker andres rettigheter
overhodet. Dette er dypt urettferdig. En som
ønsker å oppnå en tilstand som han opplever
som behagelig, behandles på samme måte som
f.eks. en tyv. Dette fører selvsagt til en
redusert respekt for lov og rett generelt. (Det
hevdes at bruk av narkotika er et
"victimless crime", dvs. at handlingen
ikke har noe offer, slik som et tyveri har. Det
som er korrekt er at bruk av narkotika er en
handling som ikke krenker andres rettigheter,
slik f.eks. et tyveri eller et overfall gjør.
Derfor skal staten straffe tyver og overfallsmenn
- statens eneste legitime oppgave er å beskytte
individers rettigheter - men la folk som benytter
narkotika være i fred.)
2) Forbudet gjør at de varene brukeren ønsker
blir svært dyrere enn de ellers ville ha vært.
Både bruker og selger er under et forbud
klassifisert som kriminelle, og det medfører
risiko for å bli kastes i fengsel. Dette betyr
at selgere ønsker større fortjeneste for sitt
arbeid med å fremskaffe varer det er
etterspørsel etter. Forbudet fører også til
redusert tilgang på narkotiske stoffer, og også
dette øker prisen.
3) Brukere og selgere er under et forbud
betraktet som kriminelle. Dette betyr at
anstendige mennesker ikke involverer seg i denne
geskjeften, og at dette markedet oversvømmes av
kriminelle, altså personer som reellt sett er
kriminelle; tyver, overfallsmenn, dvs. personer
som praktiserer rettighetskrenkende aktiviteter.
Dette gjør det kriminelle miljø større.
Forbudet mot narkotika gjør altså at mengden av
kriminelle øker. Sammen med en øket pris på
grunn av forbudet, vil mange som ønsker å bruke
narkotika begå virkelig kriminelle, dvs.
rettighetskrenkende handlinger - innbrudd,
overfall - for å finansiere sitt forbruk. Dersom
narkotika hadde vært lovlig, vil de som ønsker
å bruke narkotika brukt det uten å gjøre andre
fortred. Under et forbud løper vi alle en
økende risiko for å bli overfalt og å bli
besøkt av innbruddstyver. Ved en
dekriminalisering vil denne risikoen bli nærmest
lik null.
4) Forbudet fører til at det er mye penger å
tjene på å oppfinne nye narkotiske stoffer.
Oppfinnsomme kjemikere kan bli styrtrike på å
oppfinne nye rusgifter som er billige å
produsere, og som kanskje også er farligere enn
de vanlige naturprodukter. I USA går slike
stoffer under navnet designer drugs.
5) Under et forbud vil myndighetene anse alt som
har med narkotika å gjøre som et stort problem,
og bruke store ressurser for å bekjempe
narkotikaen. Myndighetene vil oppfordre til
angiveri, de vil benytte telefonavlytting, de vil
foreta husundersøkelser, de vil sørge for at
grensekontroller kan bli meget nærgående, osv.
Alt dette er meget betydelige inngrep i
enkeltmennesket frihet.
6) Forbudet er meget vansgelig å gjennomføre:
alle vestlige land har nå forbud mot narkotika
(det er dog noen få formelle/reelle unntak for
såkalte lette stoffer). Allikevel er det i alle
de vestlige land et stort antall mennesker som
jevnlig benytter narkotika - i Norge ca 25.000 -
50.000. Dette betyr at stadig større ressurser
benyttes på å bekjempe narkotikaen. Politiet
krever flere tjenestemenn, mer moderne utstyr
osv., kort sagt: mer penger - som taes fra den
produktive del av befolkningen. Kampen mot
narkotikaen vil altså stadig kreve større og
større ressurser. Anta at mengden beslag øker;
dvs. at politiet beslaglegger større og større
mengder hvert år. Da vil politiet kunne hevde at
narkotikabransjen har intensivert sin produksjon
og omsetning, og for å møte dette, må politiet
ha større ressurser. La oss også anta den annen
muligher: at beslagene går ned, dvs at politiet
beslaglegger mindre og mindre mengder hvert år.
Da vil politiet kunne hevde at smuglerne nå er
blitt dyktigere, og at politiet trenger større
bevilginger for å kunne møte denne forsterkede
trusselen. Altså: unasett hva som skjer vil de
kreve større bevilgninger. Og det er helt
utenkelig at narkotikapolitiet vil si følgende:
"nå har vi jobbet så godt i så mange år
at narkotikatrusselen nærmest er forvunnet. Fra
neste budsjettår bør derfor bevilgningene til
bekjempelse av narkotika kunne reduseres med
90%".
7) I og med at det også er store penger i omløp
i narkotikahandelen, vil dette også fremme
korrupsjon. En politimann eller en toller vil
lett kunne bli fristet til å se en annen vei
hvis han blir belønnet med noen titusen kroner.
Og har man først brutt en lov, er det lettere å
bryte den neste. Det har også forekommet at
politifolk har solgt beslaglagte stoffer til
brukere. Forbudet mot narkotika vil også på
dette området fremme alminnelig kriminalitet,
altså rettighetskrenkende handlinger.
STATISTIKK
Et forbud vil
som nevnt føre til sterkt økede priser på
narkotika. Dette vil gjøre narkotika til en
attraktiv bransje for personer på de lavere
trinn på den sosiale rangstige.
Narkotikabransjen kan jo raskt gir store
fortjenestemuligheter. Men siden forbudet ikke
bare har gjort prisene og fortjenestemulighetene
svært store, men også farene svært store.
Derfor blir det ofte kriger mellom rivaliserende
gjenger, og i USA er det beregnet at forbudet mot
narkotika forårsaker mer enn 8250 dødsfall per
år (Ideer om frihet, 5&6-1989). I dette
tallet er inkludert personer som bruker urent
stoff: de høye prisene gjør det fristende for
selgerne å blande ut narkotikaen med andre
stoffer. Slike blandinger kan være dødelige.
Tallet inkluderer også folk som blir drept av
personer som begår innbrudd eller overfall for
å finansiere sitt forbruk av narkotika.
Siden produksjon og salg av narkotika er ulovlig,
har dette ført til at produksjon og salg drives
av omfattende og meget velorganiserte grupper.
Disse gruppene gjør hva den kan for å beskytte
sine enorme økonomiske intresser, ikke bare har
de kjøpt opp et stort antall politikere,
politifolk, militære og embedsmenn, men i løpet
av årene fra 1985 til 1991 drepte de i Columbia,
en av verdens fremste narkotikaprodusenter, 220
dommere, 50 journalister, flere avisredaktører,
flere statsadvokater og fire presidentkandidater.
I 1986 la regjeringen i Columbia i samarbeid med
den amerikanske regjering frem en plan for å
bekjempe narkotikamafiaen, og dette førte til at
justisminsteren, Monica de Greiff, ble utsatt for
drapstrusler og måtte søke tilflukt i USA.
12.000 mennesker ble arrestert i forbindelse med
aksjonen, og da truet narkotikaligaene med å
drepe 10 dommere for hvert ligamedlem som ble
dømt til fengselstraff eller utlevert til USA.
500 dommere trakk seg da fra sine stillinger, og
48 av 54 høyesterettsdommere søkte avskjed fra
sine stillinger (Hvem Hva Hvor 1990, s98).
Kampen mot narkotikaen har også sivile ofre, og
regner man også med disse uunngåelige ofre i
kriger mellom ulike gangstergrupper og mellom
gangstere og politi, er antall drepte i Columbia
i årene 1985-1991 omlag 15.000 (Arbeiderbladet
11/7-1992). Forbudet mot narkotika fører altså
til et stort antall dødsfall på tilfeldige
personer, personer som ikke har noe som helst med
narkotikaen å gjøre. Forbudet fører i stor
grad til at samfunnets elite desimeres: de som
blir drept er de som våger å tale bandittene
imot, og de som benytter sin stilling til å
bekjempe organisert kriminalitet. Dersom
narkotika hadde vært lovlig, ville alle disse
problemene vært unngått.
Totalt regner man med at omsetning av illegal
narkotika står for ca 10% av verdenshandelen.
Omsetningen er da på ca 4.000 milliarder kr per
år. Dette medfører omfattende
"hvitvasking" av disse enorme
beløpene, og et stort antall
"legitime" forretningsvirksomheter er
involvert.
Alle disse problemene, som er forårsaket av
forbudet mot narkotika, vil forsvinne dersom
narkotika blir dekriminalisert.
Dekriminalisering av narkotika er i fullt samsvar
med de prinsipper for organiseringen av et fritt
samfunn som jeg skisserte tidligere.
Eiendomsretten impliserer at man kan dyrke hva
man ønsker på sin eiendom uten at myndigheten
har noe med å gi tillatelser: man kan dyrke korn
eller mais eller kaffe eller tobakk eller opium.
Man kan handle med hvem man vil, uten at det
angår andre enn kjøper og selger: derfor kan
man selge det man har dyrket. Man kan innta hva
man ønsker: man kan gjøre usunne ting som å
røke tobakk, spise fet mat, drikke kaffe eller
bruke de rusgifter man selv ønsker: narkotika
eller alkohol.
FRIHET GENERELT
Men denne
problemstillingen - opphevelse av forbudet mot
narkotika - er kun en liten del av en større
helhet: alle samfunnproblemer er forårsaket av
folks ønsker om å styre andre mennesker liv.
Problemene i forbindelse med skolevesen,
helsevesen, folketrygd, underskuddsbudsjetter,
bankkriser, arbeidsløshet, økende kriminalitet
osv. er alle forsårsaket av folks motstand mot
frihet. Det er ikke slik at politikerer trer ned
over hodene på folk en politikk de er imot. Folk
er i hovedsak for den politikken som føres. Folk
er selvsagt ikke for de langsiktige konsekvensene
av den sosialdemokratikse politikken som alle
partier i alle vestlige land fører, men siden de
i et sosialistisk skolesystem ikke lærer å
tenke, vil få gjennomskue sammenhengen mellom
aksepterte grunnholdninger og lansiktige
konsekvenser av den praktiske politikken.
Altså: den politikk som er ført i alle vestlige
land i vårt århundre i overensstemmelse med
befolkningens ønsker: et folk får den politikk
og de politikere de ønsker og fortjener.
Grunnholdningene hos folk flest er i fullt
samsvar med den politikk som føres. Alle
politikeres skalting og valting med
enkeltmenneskers liv er resultat av den holdning
om at mennesker ikke har rett til å styre sine
egne liv. Så lenge den holdningen er allment
akseptert, vil vi ha disse enorme problemene
(arbeidsløshet, budsjettunderskudd, sosialt
forfall...). Problemene vil først forvinne når
storparten av befolkningen godtar at
enkeltmennesker har rett til frihet: dvs. rett
til selvbestemmelse. Først da vil politikken bli
i overensstemmelse med disse prinsippene.
De som er imot dekriminalisering er imot frihet,
og derfor reellt sett imot å løse de problemer
som politikeres innblanding i enkeltmenneskers
liv fører til. La meg minne om at frihet er
udelelig: frihet er retten til selvbestemmelse
for individer. Er man for frihet, må man godta
at andre mennesker bruker sin frihet til å
gjøre ting man selv ikke ville ha gjort, og man
må også godta at andre mennesker begår
handlinger som kan være skadelige for dem selv.
Jeg er altså ikke for fri narkotika fordi det er
smart å bruke narkotika. Tvert imot, det er ikke
smart å bruke narkotika eller nikotin eller
alkohol eller å spise fet mat. Men jeg er
tilhenger av frihet. Å hindre folk i å begå
disse handlingene er en krenkelse av deres
rettigheter.
FRI NARKOTIKA
La oss til slutt
foreta et tankeeksperiment. Hva vil skje med bruk
av narkotika i et fritt samfunn? I et slikt
samfunn vil alle voksne kunne kjøpe de rusgifter
de vil. Tobakk, alkohol, narkotika vil kunne bli
solgt nær sagt overalt. La meg innskyte igjen at
å bruke disse stoffene er meget uklokt, og
mengden av disse stoffer som brukes (dvs.
foreløpig er kun tobakk og alkohol ikke forbudt)
går ned når velstandsnivået og
utdannelsesnivået blir bedre. Røyking er
skadelig, og bruken går ned i de vestlige land.
Bruk av alkohol er i hovedsak skadelig, og bruken
er nå iferd med å gå ned. Med fritt salg av
narkotika - opium, hasj, kokain osv. - vil noen
bruke stoffene en gang i blant. De fleste vil
aldri bruke dem eller kanskje forsøke dem en
gang - de er ikke lenger forbudte, og en god del
av spenningen vil derfor også forsvinne. Og noen
ganske få vil kanskje benytte dem så mye at de
ikke kan føre et normalt liv. Men alle andre
problemer vil forsvinne: all
kriminalitet i forbindelse med narkotika vil bli
borte, og det betyr også at kriminaliteten
generelt vil gå kraftig ned. Politiet vil bli
langt billigere å drive, da de enorme utgiftene
som går med til å passe på at forbudet blir
overholdt, vil forsvinne. Legal telefonavlytting
vil praktisk talt opphøre, nærgående
grensekontroller vil opphøre, osv. Aggresivt
salg av narkotika til svært unge mennesker vil
opphøre. All korrupsjon i forbindelse med
narkotika vil bli borte, Organisert kriminalitet
vil bli nærmest utradert, osv.
AVSLUTNING
La meg som
avslutning si at kampen mot narkotika ved forbud
ikke kan vinnes. Kampen mot narkotika må føres
ved opplysning og informasjon om hvor skadelig
bruk av narkotika er. Og bruken av narkotika vil
bli redusert samtidig med at velstandsnivået og
utdannelsesnivået øker. Flere og flere innser
nå at dekriminalisering er løsningen -
eksemplene fra Aftenposten viser dette klart. Men
kampen for legalisering av narkotika er en del av
kampen for frihet. Og det er kampen for frihet
som er den viktige kampen. Kun frihet vil gi et
samfunn med fred, frihet og velstand.
Tidenes fremste
økonom, den fremste forsvarer av kapitalismens
som økonomisk system, Ludwig von Mises, uttalte
følgende om narkotika i sitt hovedverk Human
Action (1949): "Opium og kokain er selvsagt
farlige, vanedannende stoffer. Men med en gang
man har godtatt prinsippet om at det er
myndighetenes plikt å beskytte individer mot
deres egen dårskap, kan man ikke protestere når
det reises krav om ytterligere inngrep i
individers frihet. Man kan gi gode argumenter for
å forby alkohol og nikotin. Men hvorfor begrense
myndighetenes velvillige inngrep til kun
beskyttelse av kroppen? Er ikke den skade som som
en person kan påføre sitt sinn og sin sjel
større enn noe kroppslig onde? Hvorfor ikke
forhindre ham fra å lese dårlige bøker og å
se dårlige skuespill, frå å se dårlige
malerier og skulpturer og fra å lytte til
dårlig musikk? Skaden som blir forvoldt av
dårlige ideologier er helt klart mer
ødeleggende både for individet og for
samfunnet, enn de som forårsakes av narkotiske
stoffer" (Human Action, Contemporary Books,
Chicago 1963, s728).
© Vegard
Martinsen 2002
|