ATTAC:
gammel politkk under nytt navn
av
Vegard Martinsen
Sosialismen er
død som en bred politisk bevegelse, men de ideer
som sosialismen bygger på lever dessverre
fremdeles i beste velgående. Derfor vil det
fortsatt dukke opp bevegelser som vil forsøke å
gjennomføre en politikk basert på disse ideene.
ATTAC er en slik bevegelse.
Ideen bak ATTAC
(Association for the Taxation of Transactions for
the Aid of Citizens) kom fra et forslag i en
lederartikkel i Le Monde Diplomatique, et forslag
som gikk ut på å innføre en såkalt
Tobin-skatt, en avgift på valutatransaksjoner.
ATTAC ble startet i Frankrike i 1998, og har
foreløpig spredt seg til ca 20 land. I mars
arrangeres de første møtene som tar sikte på
å etablere ATTAC i Norge. Norsk initiativtaker
er Morgenbladets redaksjon. (Opplysingene som gis
her om ATTAC er i hovedsak hentet fra en artikkel
i Morgenbladet 16/2).
HVA STÅR ATTAC FOR?
Frihandel vil
ifølge ATTAC redusere betydningen av de valg
(dvs. valg av politikere til parlamenter etc.)
folk verden over gjør, og demokratiske
institusjoner som skal forsvare allmenne
interesser vil derved miste makt. ATTAC hevder at
frihandel setter en «snevert spekulativ logikk»
i høysetet, en logikk som ene og alene er et
uttrykk for interessene til transnasjonale
selskaper og finansmarkeder. Øket frihandel vil,
påstår ATTAC, svekke borgernes evne til å
råde over egen fremtid.
ATTAC hevder at
de sosiale følgene av øket frihandel vil være
negative for folk flest: deregulering fører til
forverrede arbeidsforhold, markedsrenter fører
til reduksjoner i sosialbudsjettene og avvikling
av ordninger som fungerer som et sosialt
sikkerhetsnett. Videre hevdes at øket frihandel
fører til at nasjonale bedrifter knuses, og det
som ATTACs tilhengere beskriver som «brutale»
tiltak om privatisering gjennomføres for at
investorene skal få det de gjør krav på. ATTAC
ønsker derfor at en utvikling i retning av
større frihandel bør forhindres, og det bør
vedtaes nye regulerings- og kontrollmidler både
på nasjonalt og internasjonalt nivå. For å få
til dette ønsker ATTAC en bred mobilisering av
folk flest.
Viktig i ATTAC
målsetning er altså innføringen av
Tobin-skatten, oppkalt etter den som først
fremsatte dette forslaget, den amerikanske
nobelprisvinner i økonomi, James Tobin. Dette er
en avgift på «de spekulative transaksjonene på
valutamarkedene». Selv om denne skulle settes
så lavt som 0,1%, vil den ifølge ATTAC gi
inntekter på ca.100 mrd dollar per år. ATTAC
hevder at dette beløpet, som i hovedsak vil bli
inndrevet i de industrialiserte landene der de
store finanssentrene ligger, kan gå til tiltak i
«kampen mot forskjeller», deriblant kampen for
like vilkår for kvinner og menn, tiltak for
bedre utdanning og folkehelse i de fattige
landene, for matvaretrygghet og en bærekraftig
utvikling.
ATTAC ønsker
altså å stoppe internasjonal valutaspekulasjon,
å skattlegge kapitalinntekter, å straffe
skatteparadiser, å bekjempe privatiseringen av
pensjonsfond, å støtte kravet om sletting av
den offentlige gjelden i land med svak økonomi.
Videre ønsker de en bruk av ressurser til beste
for befolkningene og en bærekraftig utvikling.
DE REELLE ALTERNATIVER
Det er i
hovedsak to måter å skaffe seg penger på: man
kan tjene dem - ved å produsere noe og selge det
som blir produsert, eller man kan stjele dem -
ved å ta noe som eies av andre i strid med
eierens ønske og uten hans tillatelse. (Man kan
også skaffe seg penger ved å motta gaver eller
arv, eller ved å vinne i lotterier, men vi ser
her bort fra disse fordi i en samfunnsøkonomi er
disse ubetydelige.) Det er altså kun to
alternativer for å skaffe seg velstand: man kan
produsere den, eller man kan stjele den.
I et fritt
samfunn med en rasjonell kultur, dvs. et
kapitalistisk samfunn hvor individers rettigheter
respekteres, er det ingen restriksjoner på
enkeltmenneskers produksjon og handel, og dette
vil derfor utløse kreativitet og skaperevne, og
velstanden for alle vil stige. Dette vil også
gjelde mennesker som av forskjellige grunner ikke
er istand til å arbeide så mye. Frihet vil
nemlig føre til stadig økende arbeidsdeling, og
det vil bli bruk for de mest uvanlige talenter.
Tendenser til denne utviklingen - at stor frihet
betyr velstand for alle - så vi i de land som
hadde stor frihet. For å nevne kun ett eksempel:
denne utviklingen var tydelig i Hong Kong inntil
Storbritannia lot kommunist-Kina overta. Hong
Kong var et område fullstendig uten
naturressurser, men den store grad av frihet
tiltrakk seg arbeidssomme mennesker fra områdene
omkring, og det var dette som var
«hemmeligheten» bak velstanden.
Men hva med
alternativet til kapitalismen? Vil et system hvor
staten tar fra de som har mye og gir til de som
har lite - dvs. systematisk tyveri fra statens
side - føre til velstand for de brede masser?
Nei, det vil det ikke, et slikt system vil føre
til fattigdom for alle. Dette så vi tydelig i de
sosialistiske diktaturene i Øst-Europa, og idag
kan vi se det i de gjenværende
sosialistdiktaturer som Cuba og Nord-Korea.
Systematisk plyndring av de som produserer
velstand med det påskudd å gi til de som ikke
produserer, vil kun føre til at produsentene
etterhvert gir opp. Og det er selvsagt produksjon
- og kun produksjon - som på sikt kan gi stabil
velstand i et samfunn.
Dette betyr at
den strategien for å hjelpe befolkningen i de
fattige landene som ATTAC ønsker ikke vil ha
noen nyttig effekt. Varig og stabil velstand
forutsetter at produksjon og handel kan skje uten
innblanding fra utenforstående, dvs. uten
innblanding fra staten (mao. produksjon og handel
kan skje uten reguleringer som konsesjons- og
løyveordninger, uten beskatning, uten
tollbarrierer, osv.). Heller ikke bør det
forekomme innblanding fra kriminelle, og derfor
må staten hindre kriminelle i å krenke
individers rettigheter. Dette betyr at staten må
ha et apparat som arresterer, dømmer og straffer
kriminelle.
FORUTSETNINGER FOR FRIHET OG VELSTAND
For å oppnå
dette må kulturen være dominert av rasjonelle
verdier, dvs. folk flest må ha den oppfatning at
det å skape seg et godt liv er moralsk
høyverdig, at man bør respektere andre
menneskers rett til å styre sine liv slik de
selv ønsker, og at det er moralsk forkastelig å
initiere bruk av tvang overfor andre mennesker -
kort sagt individualisme, rasjonalitet, og
politisk frihet. Landene i Vesten har til en viss
grad dette filosofiske grunnlaget, og det er
dette som er grunnen til at disse landene er
velstående. (Dessverre finnes også de motsatte
verdiene i disse landene, og derfor har partier
og organisasjoner som forfekter disse motsatte
verdiene betydelig oppslutning.) I de fleste land
utenfor Vesten er det helt andre grunnholdninger
og verdier som dominerer: irrasjonalitet og
mystisisme i form av primitive religioner,
kollektivisme i form av stor vekt på
nasjonalisme eller stammetilhørighet, og
politisk ufrihet i form av primitive
høvdingdiktaturer, føydalvelde, eller
sosialistiske diktaturer. Og disse
grunnholdninger vil nødvendigvis føre til den
fattigdom, strid, nød og elendighet vi stadig
kan se i TV-reportasjer fra disse landene.
Oppskriften på
velstand er altså enkel: de irrasjonelle ideene
og grunnholdningene må skiftes ut med rasjonelle
ideer. Dette er eneste vei til velstand.
Å tro som ATTAC
gjør, at man kan gjøre innbyggerne i de fattige
landene velstående ved å gi dem penger er
basert på en fullstendig feiloppfatning av hva
som er årsaken til fattigdom - og hva som er
årsaken til velstand.
Historien
flommer over av eksempler på at den metode som
ATTAC forslår ikke virker: f.eks. president
Johnsons «war on poverty» som ble iverksatt
midt på 60-tallet, og som førte til at den til
da positive utviklingen med stadige reduksjoner i
antall fattige stanset helt opp - siden da har
andelen fattig holdt seg omtrent konstant. Idag
er svært mange fattige i USA låst inne i «the
poverty trap» - de er fattige og kommer seg ikke
ut av denne tragiske situasjonen, noe som er
forårsaket av at myndighetene betaler folk for
å være fattige. Et annet eksempel på at
overføringer av penger ikke hjelper er de enorme
beløp som vestlige land har betalt i u-hjelp til
et stort antall fattige land de siste tiår.
Disse enorme overføringene har ikke ført til
forbedring av levekår som på noe vis står i
forhold til de kolossale beløpene som er brukt.
HVOR BLIR HJELPEN AV?
Men alle pengene
som er blitt brukt til u-hjelp, hvor er de blitt
av? Kort oppsummert kan man si at u-hjelp er å
ta penger fra de fattige i de rike land og gi dem
til de rike i de fattige land. Dette betyr at i
de rike land er det folk flest som betaler
mesteparten av skattene som finansierer u-hjelpen
(de rike klarer til en viss grad å sno seg unna
beskatningen), og på mottager-siden havner
pengene i stor grad i hendene på byråkrater og
korrupte politikere, og selvsagt går store
beløp til de ansatte i organisasjonene som
arbeider med å fordele penger til de som
«trenger» dem; vi ser stadig avsløringer av at
penger samlet inn til hjelp i meget stor grad
går til administrasjon. I den grad slike midler
går til de som virkig trenger dem, vil de i stor
grad passivisere mottagerne, og dette er meget
skadelig.
Dette innebærer
at de 100 mrd dollar per år som ATTAC ønsker å
kreve inn i stor grad vil havne i administrasjon
og byråkrati, og i korrupte politikeres
sveitsiske bankkonti.
NYTTEN AV VALUTASPEKULASJONER
ATTAC ønsker å
forhindre valutaspekulasjoner. Dette skyldes nok
at de ikke vet hva valutaspekulasjoner er og
hvilken funksjon de tjener. Det er ikke korrekt
at valutaspekulasjoner skaper kriser - sannheten
er den motsatte: muligheten til fritt å veksle
valuta gjør det vanskeligere for politikere å
lage kriser, og hvis politikere har klart å
skape en krise, så vil fri valutahandel redusere
og begrense krisen.
La meg kort
forklare hvordan: Tenk deg en banksjef som har i
sin beholdning f.eks.1 mrd svenske kroner (SEK).
Så finner han ut at den sven¬ ske regjeringen
begynner å føre en pengepolitikk som vil
redusere verdien av den svenske kronen (en slik
politikk vil på kort sikt kunne gi et inntrykk
av den svenske økonomien er god, og dette kan
være nyttig for regjeringen rett foran et valg).
Banksjefen har
altså ansvaret for sine innskyteres penger, og
han bør derfor kvitte seg med SEK og bytte til
en annen valuta, en som som ikke vil synke i
verdi, og han forsøker nå å selge SEK. Andre
som også sitter på store mengder SEK vil nå
bli oppmerksomme på dette salget og de vil også
forsøke å selge SEK - dette betyr at SEK synker
i verdi; når tilbudet øker vil prisen gå ned.
Grunnen til at banksjefene/spekulantene får
skylden for valutakriser at få er oppmerksomme
på den politikken som forårsaker at
pengeverdien synker, men det er lett å få øye
på at alle selger SEK. Det skulle nå være lett
å se at de som har skylden for problemene er
regjeringene i det landet som havner i krisen,
ikke spekulantene. I virkeligheten er det slik at
spekulantene holder regjeringene i sjakk og
hindrer dem i å fatte alt for uansvarlige
beslutninger.
Men det som mest
effektivt ville hindre politikeres mulighet til
å manipulere pengeverdien for på kort sikt å
oppnå støtte blant velgere er en gullstandard,
dvs. en pengestandard som er slik at pengenes
verdi er definert til forhold til en viss mengde
gull. Et slikt pengesystem er det umulig for
politikerne å tukle med. Gullstandarden ble
forlatt tidlig i forrige århundre fordi den ga
politikere «for små manøvreringsmuligheter».
I den perioden hvor gullstandarden dominerte - og
hvor politikerne heldigvis hadde små
manøvreringsmulighter - hadde verden flere
hundre år med en stabil pengeverdi. Kort tid
etter at gullstandarden ble forlatt fikk vi «de
harde 30-årene», og det kom flere perioder med
kriser etter dette.
Det er egentlig
heller ikke nødvendig for politikerne eksplisitt
å innføre noen gullstandard for å løse alle
valutaproblemer. Det er tilstrekkelig at
politikerne fjerner de lover som legger avgifter
på slag av gullmynter, tillater personer og
institusjoner å eie så mye gull de vil, og
tillater gull som betalingsmiddel (idag kan man
ikke nekte å ta imot kontanter - statlig trykte
pengesedler - som betaling selv om en kontrakt er
inngått i gull: f.eks. er det på dollarsedler
trykt følgende: "This note is legal tender
for all debts, public and private"). Dersom
disse tiltakene blir gjennomført vil markedet
selv på meget kort tid ha tilpasset seg og vi
vil ha et stabilt pengesystem fullstendig uten
inflasjon og annen politikertukling. Å ha et
stabilt pengesystem er svært viktig for
langsiktige prognoser innen all økonomisk
virksomhet. ATTACs forslag vil gjøre dette
lettere for regjeringer å ødelegge sitt lands
økonomi for å oppnå kortsiktig politisk
gevinst. Og når dette skjer vil selvsagt ATTAC
og deres meningsfeller gi frihandelen og
kapitalismen skylden.
DEMOKRATI = MER MAKT TIL POLITIKERNE
Når ATTAC går
inn for at demokratiske institusjonene og
suverene sta¬ tene som skal forsvare allmenne
interesser skal beholde makt, betyr dette at de
ønsker mer politikerstyring, og at mindre makt
skal overlates til markedskreftene. Men hva er
markedskreftene? Det virker som om ATTACs
tilhengere ikke er klar over at markedskreftene
ikke er annet enn summen av individers valg slik
de kommer til uttrykk i tilbud og etterspørsel
etter varer og tjenester. Dersom markedskreftenes
makt skal reduseres, må politikere legge
hindringer i veien for individers frie valg - en
reduksjon av markedskreftenes betydning kan kun
skje ved at individer med tvang hindres i å
foreta valg de mener er positive for dem selv.
Alternativet til
markedskreftene er kun politikerstyring. Men hvor
kommer denne tilliten til politikerne fra? De
viser seg gang på gang at politikere er svært
inkompetente mht. til å løse problemer på en
helhetlig måte. Det er ikke nødvendig å
nedlegge et stort arbeid for å finne ut dette:
her er noen få eksempler fra de siste dagers
avisoverskrifter: «Molboland ville gjort det
bedre» (Aftenposten om de nye og langt høyere
skattesatser for førtidspensjoner),
«Kontantstøtten bør omlegges» (ledertittel i
Dagbladet), «Momsreformen skaper papirmølle;
60.000 bedrifter rammes» (Aftenposten), osv. ad
infinitum.
Det er riktig
som ATTAC hevder at i de senere år har
politikere i mange land foretatt nedskjæringer
på budsjettene og privatiseringer av blant annet
pensjonsfond. Grunnen til dette er at politikere
i ansvarlige posisjoner til en viss grad må
være realistiske, og siden de ikke kan øke
skattene så mye som ville ha vært nødvendig
for å opprettholde disse offentlige tjenestene,
må enkelte områder privatiseres og enkelte
utgifter må reduseres. Å opprettholde disse på
det tidligere nivå er helt urealistisk.
Årsaken er at
dersom skattene blir for høye, vil folk slutte
å jobbe, og/eller de kan flykte til
skatteparadisene. Det er da logisk at ATTAC også
vil straffe skatteparadisene, men skatt er
tyveri, og å eliminere skatteparadisene er å
arbeide for at de man vil stjele fra ikke skal
kunne klare å rømme. Klarer man å eliminere
skatteparadisene, vil skattenivået i alle land
øke, og produksjonen vil synke, med nød og
elendighet for alle som resultat.
Også
u-landsgjelden er et resultat av at politikere
har fattet vedtak som er til skade for folk
flest. Disse lånene er selvsagt ikke gitt av
private banker etter en forsvarlig
kredittvurdering av lånesøkeren, disse lånene
er gitt av politikere i i-land (f.eks. ved
garantier til private banker) til politikere i
u-land. Og selvsagt har politikerne i u-landene
ikke klart å bruke disse pengene til fornuftige
investeringer slik det var meningen, pengene er
således sløst bort på u-landspolitikeres
prestisjeprosjekter. De som må betale for disse
meningsløse vedtakene er som alltid
skattebetalerne, skattebetalerne i u-land (hvis
disse landene må betale gjelden), eller
skattebetalerne i i-land (hvis gjelden slettes).
ATTACs bruk av
slike eksempler som begrunnelse for å øke
politikeres makt og ta makt vekk fra private
finansinstitusjoner må være et resultat av en
betydelig evne til å ville gjennomføre sine
ønsker i strid med hva alle fakta og all
erfaring tilsier.
Det er riktig at
valget står mellom demokrati og det frie marked,
men det er også korrekt at marked - og kun
marked - representerer frihet. Demokratisk
kontroll, som ATTAC ønsker, innebærer i praksis
at ca 60% av befolkningen hvert fjerde år
leverer en stemmeseddel som representerer et valg
mellom opptil et halvt dusin nærmest identiske
alternativer. Frie markeder derimot er et uttrykk
for det store antall valg mellom mange
alternativer hvert eneste individ foretar hver
eneste dag (mht. hva han kjøper, hvordan han
investerer, hvor og med hva han velger å
arbeide, etc.). Folk flest er skuffet over at
politikere systematisk bryter sine valgløfter,
og den utbredte politikerforakten er meget
velbegrunnet. Og korrupsjonen og kameraderiet
blant politikere er meget stor. ATTAC velger
allikevel å gå inn for øket makt til
politikerne på bekostning av de valg individers
foretar hver eneste dag. Hvorfor?
HVORFOR FÅR ATTAC OPPSLUTNING?
Den fundamentale
årsaken til at ATTAC vil prøve gamle,
velprøvede metoder som alltid har gitt negative
resultater, og ikke lar seg påvirke av den store
mengde erfaring som viser at denne type tiltak
ikke vil gi de ønskede effekter, er selvsagt av
grunnleggende filosofisk karakter. Det som
fundamentalt sett styrer alle mennesker er deres
grunnleggende moralske oppfatninger, og den
grunnleggende moralteorien som dominerer overalt
idag er altruisme: overbevisningen om at man har
plikt til å gi avkall på egne verdier for å
hjelpe andre mennesker. Det er dessverre slik at
det er stor fattigdom og nød i store deler av
verden, og det altruister flest da tenker er at
de som er rike må avstå fra endel av det de
eier og at dette må gis til de som har lite.
Dette er grunnen til at de aller fleste politiske
partier går inn for økede skatter og større
overføringer til ulike svake grupper. (Kanskje
gir politikere løfter om skattereduksjoner i
valgkamper, men i praksis økes de aller fleste
politikere skattene når de får makt til det).
Grunnen til at mange mennesker i valg stemmer på
slike partier er et resultat av at den dessverre
alt for store utbredelse av irrasjonelle ideer
som kollektivisme og altruisme.
Men denne
ideologien er på sikt ødeleggende både for de
som gir (eller «gir») og de som mottar - de som
mottar vil bli passivisert og vil stadig trenge
mer, og de som gir må gi mer og mer fordi de
fattige som mottar vil ikke bli mindre fattige av
å motta «gaver». Dette vil resultere i
fattigdom for alle, noe vi tydelig har sett i de
sosialistiske landene.
Løsningen er et
økonomisk system hvor arbeid lønner seg, og
skal dette være en stabil tilstand over lang
tid, må de som produserer ha full moralsk og
juridisk rett til å beholde og/eller selge det
de produserer som de selv måtte ønske. Videre
må staten beskytte slik virksomhet. Men dette
systemet vil ikke kunne bli gjennomført så
lenge altruismen dominerer - så lenge altruismen
dominerer vil de som har noe bli fratatt mer og
mer, og de som skal motta vil ikke motta noe som
virkelig hjelper på lang sikt. Dette systemet
som finnes nesten overalt idag er ødeleggende
for langsiktig velstand, og den politikken ATTAC
ønsker vil forårsake enda større skader på
verdiskapende virksomhet. Løsningen på de
reelle problemene ATTAC er opptatt av - fattigdom
i store deler av verden - finnes, men løsningen
er i strid med det moralsyn og de grunnleggende
filosofiske ideer folk flest har. Derfor er det
dessverre svært sannsynlig at de forslag som
ATTAC fremmer i en viss grad vil bli
gjennomført, og med større fattigdom og større
elendighet som uunngåelig resultat. Og da vil
det dukke opp nye organisasjoner med nye navn som
hevder at kapitalismen fører til fattigdom og at
enda mer skatt og enda mer politikserstyring er
eneste løsning på fattigdomsproblemene.
© Vegard
Martinsen 2001
|