Hvem
er Ayn Rand?
av
Vegard Martinsen
"Han hadde
hatt det travelt de to siste årene. Monadnock
hadde ikke vært hans eneste oppgave. Fra
forskjellige stater, fra forskjellige deler av
landet kom det uventede anmodninger til ham:
privathus, små kontorbygninger, beskjedne
fabrikker. Han hadde bygd dem - hadde sneket seg
til noen få timers søvn i tog og fly som
fraktet ham mellom Monadnock og fjerntliggende
byer. -Jeg har vært i New York og jeg likte
Enright House. -Jeg har sett Cord-bygningen. -Jeg
har sett et bilde av det Templet som ble revet.
Det var som en underjordisk elv fløt gjennom
landet og brøt opp til overflaten i små kilder
på tilfeldige, uberegnelige steder...."
Slik beskriver
Ayn Rand i Kildens utspring de første tegn på
den kompromissløse arkitekten Howard Roarks
endelige gjennombrudd. Men en tilsvarende
beskrivelse passer like godt på det som er
skjedd de siste årene med hensyn til
gjennombruddet for Ayn Rands egne ideer.
Ayn Rand har
alltid blitt lest; helt siden The Fountainhead
utkom i 1943 har hennes bøker vært bestsellere
- ifølge en fersk utgave av Library Journal har
hennes bøker solgt i et samlet opplag på ca 30
millioner eksemplarer. Men hennes ideer har vært
særdeles upopulære både blant de liberale (som
er den amerikanske betegnelsen på de
venstreorienterte) og blant de konservative. De
konservative mislikte hennes ateisme, og de
liberale mislikte hennes motstand mot enhver form
for offentlig styring av økonomien. Så selv om
"alle" hadde lest henne, var det ingen
som snakket om henne eller hennes ideer: intet
etablert miljø fant en meningsfelle i henne.
Men i de siste
fire/fem år er hennes ideer blitt mer og mer
akseptert. I en amerikansk undersøkelse foretatt
av Library of Congress i 1991 om hvilken bok som
hadde vært mest innflydelsesrik, kom Ayn Rands
Atlas Shrugged (1957) på annenplass (etter
Bibelen). Atlas Shrugged ble anmeldt i alle de
store avisene, men ingen av de bøkene hun skrev
etter Atlas Shrugged ble anmeldt i noen viktig
avis eller tidsskrift; siden det var umulig å
argumentere mot henne, forsøkte de etablerte å
tie henne ihjel. Men i 1995 utkom en samling med
hennes korrespondanse, Letters of Ayn Rand, og
denne ble gjenstand for svært positive omtaler i
alle de store avisene.
Ayn Rand skrev
ikke bare skjønnlitteratur av særdeles høy
litterær kvalitet, hun var også en nyskapende
filosof. Som en rekke andre store forfattere
dramatiserte hun filosofiske problemstillinger i
sine skjønnlitterære verker, men hun var ikke
tilfreds med de svarene som tidligere filosofer
hadde gitt på de viktige filosofiske spørsmål,
og derfor utarbeidet hun sine egne svar. Og også
filosofen Ayn Rand, ikke bare den
skjønnlitterære forfatteren Ayn Rand er i ferd
med å slå igjennom. Det fremtredende
tidsskriftet The Economist har anerkjent henne
som en av vår tids mest innflydelsesrike
tenkere: i en artikkel i januar 1994 (med den for
The Economist typiske tittelen "Good Guru
Guide") var hun en av kun 17 som ble omtalt.
Også det prominente tidsskriftet The New Yorker
viet henne sommeren 1995 en lang artikkel. Flere
nye lærebøker i filosofi for amerikanske
universiteter inneholder kapitler om
Objektivismen (som var det navn Ayn Rand ga sitt
filosofiske system). F.eks. inneholder
Roth/Sontags The Questions of Philosophy (utgitt
1988) et kapittel med tittelen "Ayn Rand and
the Objectivist Approach", og en av de mest
brukte lærebøkene, Joel Feinbergs Reason and
Responsibility (utgitt 1993), inneholder et av
hennes essays om etikk.
Så det kan ikke
være tvil om at Ayn Rands innflydelse er
økende. Man hvem var hun? Hva består hennes
ideer av? I resten av artikkelen skal vi se
nærmere på disse spørsmålene.
Bakgrunn
Ayn Rand ble
født inn i en jødisk familie i St. Petersburg
(Leningrad), Russland, i 1905. Hennes døpenavn
var Alissia Rosenbaum. Det viste seg tidlig at
hun var meget begavet, og hun var alltid flink
på skolen. Hun leste mye, og allerede da hun var
fire år gammel hadde hun bestemt seg for å bli
forfatter.
Hun studere
filosofi og historie ved universitetet i
Leningrad, og en av hennes filosofilærere var
den da kjente platonisten N. O. Lossky. Da hun (i
1921) var oppe til avsluttende muntlig
filosofieksamen, sa Lossky til henne at det så
ut til at hun ikke delte Platons synspunkter.
"Nei", svarte hun. Da Lossky spurte
hvorfor, fikk han høre Ayn Rand si at "mine
filosofiske synspunkter er ikke en del av
filosofihistorien ennå. Men det vil de
bli."
Tidlig var hun
blitt fascinert av film, spesielt amerikanske
filmer, og hun studerte også film ved Statens
Institutt for Filmkunst.
Hun opplevet den
russiske revolusjon på nært hold, og avskydde
alt den stod for. Hun gjorde alt hun kunne for å
komme seg vekk fra Russland, men først i 1925
klarte hun på skaffe seg utreisetillatelse til
USA, hvor hun offisielt bare skulle besøke
slektninger. Før avreisen ba hennes familie
henne fortelle verden at Russland under
sosialismen var blitt gjort om til en enorm
gravplass.
Red Pawn
Tidlig i 1926
ankom hun til USA. Til å begynne med arbeidet
hun i mange forskjellige typer småjobber, og hun
klarte etterhvert å finne arbeid i Hollywood.
Blant annet arbeidet hun i 1929 i filmselskapet
RKOs kosteymeavdeling. Hun arbeidet også som
statist, og på en filminnspilling møtte hun
skuespilleren Frank O'Connor, som hun umiddelbart
forelsket seg i. De giftet seg i 1929.
Alissia
Rosenbaum hadde nå skiftet navn til Ayn Rand,
Ayn etter fornavnet (Aino) til en finsk forfatter
hun likte, og Rand visstnok etter sin
Remington-Rand skrivemaskin. Hun brukte nå all
fritid på å forberede seg på sin fremtidige
karriere som forfatter - de fleste av hennes
øvestykker fra denne tiden er senere blitt
utgitt - men først i 1932 fikk hun solgt et av
sine arbeider, Red Pawn, et filmmanuskript med
handling fra det sosialistiske Sovjetunionen.
Dette stykket hadde hun begynt å arbeide på
sent i 1931.
Allerede i et
så tidlig arbeid tok Ayn Rand opp viktige
filosofiske (dog i hovedsak politiske)
problemstillinger: Kommunismen krever at det
enkelte menneske må gi avkall på sin
uavhengighet og sin lykke for å tjene gruppen;
kommunismen ødelegger derfor mennesket og
menneskets lykke. Red Pawn påpeker også de
store likheter mellom kommunisme og religion:
Begge hevder at det enkelte menneske skal tjene
noe som er større enn det selv: Gud eller
arbeiderklassen, og det som ansees for etisk
høyverdig er for det enkelte menneske å ofre
seg selv til fordel for Gud/arbeiderklassen..
Ayn Rand solgte
alle rettigheter til Red Pawn til Universal
Pictures for $1.500; Universal solgte det videre
til Paramount for $20.000. Dessverre er filmen
ennå ikke laget, men et synopsis av manuset kan
leses i boken The Early Ayn Rand.
We the Living
For å kunne
skrive Red Pawn avbrøt Ayn Rand arbeidet med det
som skulle bli hennes første store roman: We the
Living. Hun hadde begynt på denne romanen i
1930, og den ble utgitt i 1936. Dette er en
betydelig roman med handling fra den russiske
revolusjon. Boken tar for seg tre personer,
aristokraten Leo, den idealistiske kommunisten
Andrej, og ingeniørstudenten Kira, og viser
hvordan alle blir ødelagt av den kommunistiske
ideologien. Boken viser også hvordan et
kommunistiske samfunn nødvendigvis må bli
gjennomkorrupt. Men temaet også her, som i Red
Pawn, er forholdet mellom det enkelte individ og
staten. Boken ble slaktet av kritikerne - den kom
jo ut midt under "the red decade", hvor
alle intellektuelle hyllet sosialsimen - som
mente at forfatteren var altfor kritisk mot det
kollektivistiske ideal. Boken ble ikke
markedsført fra forlagets side, og til å
begynne med var salget dårlig, men ett år etter
utgivelsen begynte salgstallene å øke sterkt.
Men da hadde forlaget allerede besluttet ikke å
trykke noen flere opplag. Boken ble først
tilgjengelig igjen i 1959, etter at Ayn Rand var
blitt en bestselgende forfatter med sine to neste
romaner.
We the Living
ble filmatisert i Italia i 1942 med de kjente
skuespillerne Allida Valli og Rossano Brazzi i
hovedrollene. De fascistiske myndigheter trodde
at filmen ville være god anti-kommunistisk
propaganda, men det viste seg at de som laget
filmen hadde klart å formidle bokens
anti-totalitære budskap: filmen var som boken
like anti-fascistisk som anti-kommunistisk.
Filmen ble derfor forbudt like etter premieren.
En restaurert versjon av filmen hadde nypremiere
i 1988, og fikk da en strålende mottagelse av
kritikerne. (F.eks. skrev avisen New York Newsday
at dette var "One of the best movies of
1988".) Filmen er nå tilgjengelig på
video.
Men We the
Living var ikke Ayn Rands først publiserte verk;
i 1934 hadde skuespillet Night of January 16th
urpremiere. (Dette skuespillet er blitt en liten
klassiker, og har blant annet visstnok blitt
sendt to ganger på NRKs radioteater. Det ble
også oppført på Carl Johan Teatret i 1939.)
Kortromanen
Anthem (på norsk som Høysang) ble utgitt i
1938; her beskriver Ayn Rand det samfunnsmessige
sluttresultat av kollektivistiske ideer. Boken
stiller i samme kategori som den mer kjente 1984
(utgitt 1948) av George Orwell. Forskjellen
mellom Anthem og de mer kjente bøkene i samme
kategori er at Rand er den eneste som innser at
et fullt ut kollektivistisk samfunn ikke vil
kunne opprettholde et høyt teknologisk nivå og
en høy levestandard. Høy levestandard og høyt
teknologisk nivå forutsetter frihet, og frihet
og kollektivisme er uforenlige.
I denne tiden
var Ayn Rand ansatt som manuskriptforfater i
Hollywood, og hun skrev manus til flere filmer.
Den mest fremtredende av disse er Love Letters
(1945), med Joseph Cotten og Jennifer Jones (som
ble Oscar-nominert) i hovedrollene. Filmen er
basert på en (elendig) roman av Chris Massie,
men Rands manus er nærmest et originalt arbeid,
og man kan betrakte filmen som et ekte Ayn
Rand-verk.
Omkring 1940
engasjerte Ayn Rand seg i amerikansk politikk;
hun kjempet for at Det Republikanske Parti skulle
nominere Wendell Wilkie som presidentkandidat;
han var den eneste av de aktuelle republikanske
kandidatene som støttet et fritt næringsliv.
Ayn Rand holdt taler, hun deltok i
postkasseaksjoner, pakket konvolutter osv. Snart
fikk hun oppdrag som politisk taler - og hun
oppdaget at hun var meget dyktig; hun klarte å
gjøre kompliserte spørsmål forståelige for et
almindelig publikum.
Wilkie ble
nominert til å stille mot Roosevelt i
presidentvalget, men han ble mer og mer
"moderat" i løpet av valgkampanjen -
den politikk han la opp fjernet seg mer og mer
fra frihet og nærmet seg Roosevelts New Deal.
Derfor fortjente han ifølge Ayn Rand det store
tapet han ble påført i selve presidentvalget.
The Fountainhead
Størst
komersiell suksess fikk Ayn Rand med romanen The
Fountainhead. Romanen om Howard Roark ble raskt
en bestselger, og er også i dag, mer enn 50 år
etter utvgivelsen, en inspirasjon til
individualistiske holdninger for millioner av
mennesker verden over. I USA selger boken
fremdeles over 100.000 eksemplarer hvert år.
Romanen ble i 1949 utgitt på norsk, oversatt av
Johan Hambro, under tittelen Kildens utspring, og
den vakte stor oppsikt her hjemme.
Bokens tema er
striden mellom kollektivisme og individualisme,
ikke i politikken, men i menneskets sinn. Opp
imot den individualistiske Roark står den
kollektivistiske ideologen Ellsworth Toohey, og
mellom dem står den konforme opportunisten Peter
Keating. Men den interessante konflikten er ikke
mellom disse, men mellom Roark og to andre
personer som i utgangspunktet er nesten like
positive som Roark selv: Dominique Francon og
Gail Wynand. Disse to har et ideologiske
utgangspunkt som ligger nært opp til Roarks, men
de har trukket andre konklusjoner: Domenique
står for det syn at en idealist ikke kan lykkes
i denne verden. Derfor forsøker hun å få Roark
til å oppgi sitt ønske om å bli arkitekt, for
slik å forhindre at han blir knust av en ond
verden. Wynand mener også at idealisme er
umulig, og siden han ønsker makt og prestisje,
går han inn for å styre andre mennesker med
uredelige metoder. I løpet av boken dramatiseres
konfliktene mellom disse fem personene på en
blendende dyktig måte, og den ender med at
Roarks syn viser seg å være det eneste riktige:
den moralske måte å leve på er den eneste som
kan føre mennesket frem til målet, og målet er
et produktivt og lykkelig liv. Roark er idealist,
men i motsetning til de fleste andre idealister
som er fremstilt i litteraturen er hans idealisme
en idealisme som innebærer suksess i dene
verden.
Ayn Rand skrev
selv manuset til filmversjonen av The
Fountainhead. Filmen, som hadde premiere i 1949,
ble regissert av King Vidor. Hovedrollen som
Howard Roark ble spilt av Gary Cooper, og
Patricia Neal spilte Dominique.
Atlas Shrugged
Ayn Rands
viktigste verk er gigantromanen Atlas Shrugged.
På de nesten 1200 spennende sidene fremstiller
Ayn Rand sitt filosofiske system: sansene og
fornuften er eneste vei til kunnskap; etikkens
formål er å oppdage de prinsipper som setter
mennesket istand til å leve et lykkelig liv i
denne verden - dette etiske ideal kalles
rasjonell egoisme (rasjonell betyr
virkelighetsorientert og logisk); samfunnet må
organiseres i overensstemmelse med individers
rettigheter: mennesket har ukrenkelige
rettigheter utledet av dets natur som rasjonelt
vesen, og derfor må alle mellommenneskelige
forhold være basert på frivillighet; dvs. at
laissez-faire-kapitalisme er det eneste moralske
og praktiske samfunnssystem.
Men boken er
også en meget spennende fortelling. Ifølge
vaskeseddelen handler boken om en mann som sa han
skulle stanse det som driver verden fremover - og
som gjorde det. Denne personen er Ayn Rands
talerør i boken, John Galt. Hovedpersonene er
allikevel Dagny Taggart, som driver et
jernbaneselskap, og Hank Rearden, som leder et
stålverk. Disse forsøker å drive sin
forretningsvirksomhet i et USA som er i ferd med
å bryte sammen. Årsaken til sammenbruddet er et
stadig økende antall offentlige inngrep i
økonomien, og disse inngrepene fører
naturligvis til en stadig økende lammelse av
enhver produktiv virksomhet.
Til tross for de
hindringene som myndighetene legger i veien for
deres virksomhet, og til tross for stadig
beskyldninger om at de utbytter sine ansatte og
bare tenker på profitt, forsøker Dagny Taggart
og Hank Rearden som best de kan å drive sine
virksomheter; de produserer varer/tjenester som
det er etterspørsel etter, dvs. som folk
trenger. Men samtidig oppdager de omkring seg at
flere og flere av samfunnets ledende personer -
forfattere, komponister, akademikere,
entreprenører, oppfinnere og industriledere -
rett og slett blir borte. Det blir færre og
færre igjen av de som er istand til å holde
samfunnet i gang. Etterhvert finner Dagny Taggart
og Hank Rearden ut at årsaken til at de andre
industrilederne forsvinner...
I boken gir
også Ayn Rand er dyptborende analyse av
årsakene til hvorfor de ulike personer oppfører
seg slik de gjør. Hun hevder at til grunn ligger
forskjellige etiske teorier. Den politikk som
føres i USA i boken (og i virkeligheten) bygger
på altruismen som etisk ideal. Og altruismen
sier at et mennskes eneste etiske mål er å
tjene andres ønsker. Ayn Rand fastslår at en
slik etisk basis nødvendigvis vil føre til
økende politikermakt og redusert frihet for
enkleltindivider - og derfor til samfunnsmessig
forfall, nød og elendighet. Som alternativ
setter Ayn Rand opp rasjonell egoisme som etisk
ideal: mennesket bør handle i overensstemmelse
med sin langsiktige egeninteresse. Denne etiske
teorien vil, dersom den blir akseptert av store
deler av befolkningen, føre til et fritt
samfunn, med fred, frihet og voksende velstand
som resultat. Ayn Rand sier også - via sitt
talerør John Galt - at hun utfordrer to
årtuseners etisk tenkning. Ayn Rand gir også
den metafysiske og epistemologiske begrunnelsen
for sine etiske og politiske teorier.
Som The
Fountainhead ble også Atlas Shrugged en
bestselger.
Filosofiske essays
Interessen blant
Ayn Rands mange lesere for de holdninger som kom
til uttrykk i romanene øket sterkt på slutten
av 50-tallet, og det var et sterkt ønske om en
systematisk fremstilling av hennes filosofi. Som
et svar på dette ønsket ble For the New
Intellectual utgitt i 1961. Denne boken
inneholder de filosofiske utdrag fra romanene, og
et nytt essay om filosofiens rolle i historien. I
denne boken gir også Ayn Rand sin filosofi et
navn: hun kaller den Objektivismen.
I 1962 begynte
utgivelsen av The Objectivist Newsletter. Dette
newsletteret ble utvidet til tidsskriftet The
Objectivist i 1966. Her ble det publisert
artikler som analyserte aktuelle
problemstillinger med utgangspunkt i
Objektivistiske prinsipper. Ikke bare Ayn Rand,
men også andre Objektivister bidro med artikler,
blant dem Alan Greenspan (som nå er sjef for
Federal Reserve i USA), Leonard Peikoff og George
Reisman. The Objectivist hadde i enkelte år et
opplag på mer enn 30.000 eksemplarer. Flere av
artiklene som opprinnnelig ble skrevet for disse
tidsskriftene, ble etterhvert samlet i bøker
hvor artiklene ble ordnet etter tema: The Virtue
of Selfishness (essays om etikk, 1964),
Capitalism: The Unknown Ideal (om politisk
filosofi, 1966) og The Romantic Manifesto (om
estetikk, 1970). (The Objectivist skiftet i 1971
format og ble til The Ayn Rand Letter, som utkom
frem til 1976.)
I The Virtue of
Selfishness fremstiller Ayn Rand den hele og
fulle begrunnelsen for rasjonell egoisme som
etisk prinsipp: Etikken setter opp prinsipper for
handling. Men hvorfor handler mennesket?
Ultimativt for å opprettholde sitt liv.
Menneskets liv er derfor en objektiv
verdistandard (objektiv betyr basert på
virkeligheten og begrunnet av fornuften i
overensstemmelse med logikken lover). Denne
verdistandarden er begrunnet med utgangspunkt i
virkeligheten; i det faktum at mennesket må
handle for å overleve. Skal det overleve må det
oppnå moralske verdier (alt som fremmer
mennesket liv er moralske verdier), og det er den
som handler som selv må kunne nyte godt av det
han oppnår. Alle andre etiske teorier har
verdistandarder som er reelt sett ubegrunnede:
adlyd "Gud" eller kongen eller staten
eller loven.
Begrepsteori
Et av
filosofiens viktigste problemstillinger er hva er
sammenhengen mellom det som eksisterer og det vi
tenker. Det er begreper vi har i vår bevissthet
når vi tenker, og spørsmålet om sammenhengen
mellom begrepene og det som eksisterer er derfor
et av de aller viktigste områdene innen
filosofien. Er det en objektiv sammenheng mellom
begreper og virkeligheten, er vår tenkning
objektivt knyttet til virkeligheten. Er det ikke
noen objektiv sammenheng, er det heller ingen
objektiv sammenheng mellom tenkning og
virkelighet.
Dette klassiske
filosofiske spørsmålet tok Ayn Rand opp i en
artikkelserie i The Objectivist i 1966/67 med
tittelen Introduction to Objectivist
Epistemology. Serien ble senere utgitt i bokform
i 1979. Kort tid etter at artikkelserien var
publisert, ble det arrangert seminarer hvor Ayn
Rand diskuterte sin begrepsteori med en gruppe
fagfilosofer. Utskrifter fra disse diskusjonene
ble publisert i en nyutgave av Introduction to
Objectivist Epistemology i 1990.
Ifølge Ayn Rand
er begreper objektive: ting vi observerer blir
klassifisers i overensstemmelse med egenskaper
tingen har. Alt som klassifiseres under samme
begrep har de samme kvalitative egenskaper, mens
det er kun de kvantitative som varierer. (Mer om
dette i Ayn Rands bok.) Tradisjonell filosofi
idag har gitt opp å finne en rasjonell
begrepsteori: praktisk talt alle akdemikere er
nominaliser, dvs. de hevder at det ikke finnes
noen objektiv sammenheng mellom det vi observerer
og det vi tenker.
Det ble også
utgitt flere essaysamlinger i tillegg til de som
er nevnt ovenfor: The New Left: The
Anti-Industrial Revolution (1971) er spesielt
rettet inn mot studenter, og her finnes essays om
amerikansk pedagogikk, den nye venstresidens
("The New Left") ideologi, og en
drepende analyse av den begynnende
miljøbevegelsen. Philosophy: Who Needs It (1982)
inneholder essays sentrert omkring menneskerts
behov for filosofi. The Voice of Reason (1989)
inneholder en rekke foredrag, og The Ayn Rand
Column (1991) innholder alle de artikler Ayn Rand
skrev for sin faste spalte i Los Angeles Times i
1962.
Spesielt
fascinerende er The Early Ayn Rand (1984) som
inneholder alle de skjønnlittereære verk som
ikke tidligere var blitt utgitt. Her er rene
øvelsesstykker, her er Red Pawn (omtalt
ovenfor), her er flere sider som Ayn Rand utelot
fra den endelige utgaven av The Fountainhead, og
her er også en ypperlig kriminalgåte,
skuespillet Think Twice.
Også i Russland
Under den
sosialistiske perioden i Ayn Rands hjemland var
hennes verker selvsagt forbudt, men etter
sosialismens sammenbrudd er en bok med utdrag av
hennes verker utgitt på russisk under tittelen
The Morality of Individualism (1993). Bokens
førsteopplag på 5000 eksemplarer ble utsolgt i
løpet av få dager; kjøperne var i hovedsak
studenter ved Universitetet i Moskva. I 1994 ble
også We the Living utgitt på russisk.
Ayn Rands innflydelse
Ayn Rands ideer
beynte å få betydelig innflydelse allerede på
60-tallet, men i årene etter hennes død i 1982
har individualistiske ideer stadig fått større
og større betydning over store deler av verden.
Det er nå alminnelig anerkjent at kapitalismen
beseiret sosialismen på det praktiske nivået -
men det er Ayn Rand som har gitt kapitalismen
dens moralske basis, og også dette er i ferd med
på bli anerkjent av etablerte filosofiske
miljøer. Ikke bare taes Ayn Rand som nevnt med i
flere og flere amerikanske filosofilærebøker;
f.eks. er hun i en fersk amerikansk lærebok i
filosofi omtalt som "a leading figure in
American political and literary circles"
(Feinberg(ed): Reason and Responsibility, 8th ed,
Wadsworth 1993, s.506). Også i Norge blir hun
ansett som kapitalismens fremste forsvarer:
F.eks. har professor Hjalmar Hegge kalt henne
"vår tids kapitalismes fremste
ideolog" (Hegge: "Frihet,
individualitet og samfunn", UiO 1985,
s.287).
Selv om Ayn Rand
skapte originale og viktige bidrag i alle
filosofiens grener, er det foreløpig som
politisk filosof hun er mest kjent.
Arven etter Ayn Rand
Antallet
intellektuelle som er mer eller mindre påvirket
av Ayn Rand øker jevnt, og dette vil i årene
fremover føre til at det vil bli utgitt flere og
flere bøker som analyserer de forskjelligste
temaer med utgangspunkt i Objektivistiske
prinsipper. Flere slike bøker er allerede
utgitt. Ayn Rands fremste elev, Leonard Peikoff,
utga i 1982 The Ominous Parallels, en analyse av
de filosofiske årsakene til nazismen i Tyskland,
og samtidig en advarsel mot en tilsvarende
utvikling i USA. Ifølge Objektivismen er det
filosofiske grunnideer som styrer historiens
gang. Dersom folk flest godtar ufornuft,
altrusime og kollektivisme (disse ideene hører
nødvendigvis sammen), vil resultatet uunngåelig
bli ufrihet, politikerstyring, forfall og
diktatur. Den eneste måten å få gjennomført
frihet - som nødvendigvis medfører fred og
velstand - er at folk flest godtar de ideer som
friheten bygger på: fornuft, rasjonell egoisme
og individers rettigheter.
Peikoff har
også skrevet den systematiske fremstillingen av
Objektivismen som et integrert og hierarkisk
oppbygget filosofisk system: Objectivism: The
Philosophy of Ayn Rand (1991).
Objektivismen er
et konsistent filosofisk system, og er det eneste
system som forfekter fornuft, egoisme og
individers rettigheter, dvs. politisk frihet.
Siden sansene og fornuften er eneste vei til
kunnnskap, tar Objektivismen avstand fra enhver
form for mystisme, religion og ufornuft. Siden
det er etisk høyverdig for mennesket å forsøke
å leve et godt liv, tar Objektivismen avstand
fra enhver form for selvoppofrelse som etisk
ideal. Siden individer har full rett til å styre
sine egne liv, tar Objektivismen tar avstand fra
enhver form for tvang i mellommenneskelige
forhold. Objektivsmen står altså for full
politisk frihet: statens oppgave skal kun være
å beskytte individers rettigheter (dvs. drive
politi, domstoler og militært forsvar). Alle
andre oppgaver skal utføres av private. I dagens
situsajon hvor politikernes makt øker og øker,
hvor all produktiv virksomher i større og
større grad lammes av ent stadig økende antall
lover, regler og forordninger, er Objektivismen
den eneste medisin som kan gjøre samfunnet
friskt.
© Vegard
Martinsen 2000
|